Mørkemenn

Møtet med Oslo kunne fort blitt et saftig kultursjokk for en landsens jente som meg. Jeg er oppvokst i de dype Bambleskoger, milevis fra kebabsjapper, kollektivfelt og t-baner. Men tross den manglende erfaringen med borettslag og taxikøer og det faktum at jeg har delt nabolag med elg, rev og rådyr, gikk overgangen relativt glatt. Hvertfall så lenge det er lyst ute.

Mangel på naboer og gatelys har lært meg til å ikke være redd for mørket. I stedet er jeg en smule folkesky. Særlig om kvelden. For jeg er jo bare vant til å treffe elg etter mørkets frembrudd.

Heldigvis er hjernen min utstyrt med en automatisk forsvarsmekanisme når jeg møter mennesker i mørket. Min første refleks er selvfølgelig å tenke at dette er en overfallsmann som kommer til å rane eller voldta meg. Du hører jo så mye rart om storbyen når du bor på landet. Men hvis det viser seg at personen er en kvinne, blir vedkommende friskmeldt på flekken. Kvinner overfaller jo ikke folk!

På samme måte sørger min livlige fantasi for å uskyldiggjøre de fleste etter mer og mer søkte argumenter. For menn med krøller voldtar jo aldri, og menn med briller er ikke ransmenn. Det er heller ikke menn med handleposer, menn som hører på musikk, menn som bruker refleks, menn som plyster og hvertfall ikke menn som har rød topplue! Det finnes alltid et mer eller mindre skjult tegn på at vedkommende ikke under noen omstendigheter kan være farlig. Eventuelt produserer hjernen min et slikt tegn i selvforsvar. Det er en nødvendighet å vite at menneskene jeg møter er trygge, og nøkkelen ligger i detaljene. Har de menneskelige trekk, som giftering, OL-jakke eller sovesveis, er de heller ikke farlige.

Heldigvis stemmer det hver eneste gang.

Kjønnskvotering

Finnes det mannlige harpespillere? Eller er det på tide at vi kvoterer inn noen?

Apropos likestilling...

Er jeg fordomsfull, bakstreversk og diskriminerende som syns at dette er litt ekkelt?

http://debatt.sol.no/show.fcgi?category=3500000000000009&conference=221&posting=20500000001888989

Prosit!

Amerikanere er det eneste folkeslaget jeg vet om som er ultra-patriotiske og samtidig synes det er helt i orden å snyte seg i sitt eget flagg.

Eldrebølgen

Gamle mennesker i dag liker kjøttkaker og lungemos, hører på trekkspillmusikk og løser kryssord. Har de vært sånn hele livet, eller kommer forkjærligheten for kamferdrops, permanent og nupereller som en naturlig del av aldringsprosessen?

Betyr det at når min generasjon blir gamle så vil gamlehjemmene fylles med alt det som vi er oppvokst med? Vil middagene bestå av taco og tapas og kveldsunderholdningen av el-gitar og hip-hoppere? Vil vi da se hanekam og dreads på gamlehjemmet? Vil lørdagsunderholdningen bestå av voldsfilm og en real fyllekule? Vil pensjonistene ikle seg hotpants og Playboy-t-skjorter? Og vil vi fortsatt blogge?

Eller er alderdom en tidløs prossess som sniker seg innpå deg i 60-årene, kveler dine tidligere personlighetstrekk og erstatter dem med en intens trang til å drive håndarbeid eller treskjæring, spise småkaker og stelle med potteplanter?

N-ordet

Språket vårt er et finurlig system. Det er i stadig endring, og ord og uttrykk byttes ut i tide og utide. Noen ord blir plutselig upassende og skifter til og med mening. Derfor blir ordet tabubelagt og fjernet fra dagligtalen. Andre ord kan plutselig bli stuerene og tatt flittig i bruk, selv om de tidligere ikke var aksepterte.

I det siste er det et omstridt ord som har blitt fjernet fra språket vårt. I mange år har vi gått rundt og kalt mennesker dette, uten å egentlig mene noe stygt med det, men fordi vi syns det var en beskrivende og eksotisk ord. Allikevel har dette ordet nå blitt et skjellsord. Jeg snakker selvfølgelig om det omstridte n-ordet: neger.

Jeg har full respekt for at folk ikke vil kalles neger. Og jeg skal prøve mitt beste for å imøtekomme dette ønsket og slette ordet fra hukommelsen. Men hva sier jeg i stedet?

For selv om du prøver å omtale en persons hudfarge på en nøytral og alt annet enn rasistisk måte, finnes det liksom ingen riktig måte å gjøre det på. Å si at en person er svart er ikke bra. Mørk i huden er heller ikke særlig gunstig. Du kan jo selvfølgelig si afrikaner, men en afrikaner kan jo være både lys og mørk. Og selv om en person er det jeg tidligere ville kalt neger, trenger ikke vedkommende å komme fra Afrika, det kan være alt fra en amerikaner til en svenske. Å kalle noen en afrikaner er like unøyaktig som å kalle meg en europeer - det sier ingenting om hvordan jeg ser ut.

Derfor er det kanskje like greit å la vær å kommentere folks hudfarge? For selv om jeg prøver å gjøre det på en minst mulig støtende måte, føles det aldri riktig. Jeg er så livredd for å støte noen at jeg stryrer glatt unna situasjoner der denne beskrivelsen blir nødvendig. Dermed er det kanskje best at vi slutter å beskrive folks hudfarge. Det er jo tross alt ting vi ikke rår over selv. Kanskje vi burde slutte å beskrive utseende generelt. Det er jo veldig lett å tråkke folk på tærne.

Å si at folk er tjukke eller tynne kan jo tas ille opp. Vi kan jo ikke noe for at vi bruker briller eller har tannregulering, så det er kanskje best å styre unna det også. Håret har vi gjerne kontrollen på selv, men det kan jo være frisørens feil at vi har en litt uheldig frisyre. Og om øre/nese/øyne er store eller små kan vi jo heller ikke noe for. Store pupper, liten rumpe, skjeve knær, liten hake, høy panne eller lang hals er det også best å styre unna.

Egentlig tror jeg det er best å ikke si noe i det hele tatt. Bare for å være på den sikre siden.

VIP

Noen mennesker er viktigere enn andre. Og av alle viktige mennesker er nok idrettsfolk de aller viktigste.

Ikke nok med at vi hører om at de gifter seg med trenere, skiller seg fra trenerne igjen eller adopterer barn med sine lesbiske partnere, en idrettsutøver kan ikke komme med en aldri så liten host uten å havne på forsida av VG. Og hoste gjør de stadig.

For det er få yrkesgrupper som blir så syke og så ofte syke som idrettsutøverne. Heldigvis for dem kretser hele samfunnet rundt idrettsutøvernes skrantende helse. Aller sykest er langrennsutøverne. De kan knapt trekke pusten uten å pådra seg den ene sykdommen verre enn den andre. Er det ikke forkjølelse eller omgangssyke, kan du være sikkert på at de har strekt en sene eller mistet matlysten. Og da er det godt å ha nasjonens medfølelse og oppmerksomhet. I stedet for et God bedrings-kort eller en blomsterkvast, får langrennsløperne et førstesideoppslag.

Idrettsutøverne er faktisk så viktige at de har ti egne minutter på Dagsrevyen som kun er viet deres dårlige helse og personlige eskapader. Her får vi se de nye hyttene til Thor Hushovd og det ferske kjærlighetsbarnet til en jålete fotballspiller. Det hender selvfølgelig også at vi får servert enkelte sportsresultater, men det er hovedsaklig i helgene.

Ikke nok med at de har eget bilag i avisa, nå har de fått sin egen prisutdeling også. For det skulle jo bare mangle om ikke landets viktigste mennesker skulle bli behandlet som nettopp det. Det holder ikke med gullmedaljer og store pengepremier, også idrettsutøverne trenger en real egoboost gjennom en fin pris å sette på peishylla.

Det er godt at vi har så mange idrettsutøvere i Norge. Hvem skulle vi ellers være opptatt av? Det finnes jo få mennesker som er like viktige som de som lever av å spenne planker på beina og løpe rundt i skogen, eller de som jager en lærkule rundt på en gressplen.

Be Ugly 2007

Endelig kommer moten vi alle har ventet på: Nå er det in å være stygg!

Dette er jo selvfølgelig en gledelig nyhet for alle som ikke er velsignet med et vakkert ytre, men for moteløver med gode gener finnes det også råd. Dette er nemlig den mest avslappende trenden på lenge:

Trening og slanking er ut, spis i stedet nok til å bli kvapsete og stygg. Aldri mer solarium eller smertefulle hårfjerninger. Kast hårbørsten og skyll sminkeskrinet ned i do. Ut med kontaktlinser - inn med de gode, gamle flaskebunnene. Og glem reguleringen, uansett hvor stygg den måtte være - skeive tenner er jo enda styggere!

Jeg gleder meg til årets frøken Norge, der 12 korpulente, middelaldrende peppermøer vil vralte over scenen i joggedress og slippers i hard konkurranse om å vinne missetittelen. Snart vil motebladene forsvinne fra hyllene og erstattes med styggemagasiner som forteller oss hvordan vi skal legge på oss fortest mulig, hvilke butikker som har de styggeste klærne og hvordan du kan hindre å få panneluggen i øynene etter at du har sluttet å klippe håret for godt. Stygge damer vil få store filmroller i Hollywood og Mette Marit vil klippe snorer med sovesveis og grilldress.

For en herlig behagelig trend! Det er slutt på å lide for skjønnheten, la oss heller kose oss stygge!

Anonyme Ane

Etter å ha bodd i Oslo i snart 2 og et halvt år har jeg lært meg å sette pris på anonymitetens fordeler. I Oslo kan du nemlig handle hva du vil, gå kledd sånn som du vil og gjøre hva du vil uten at fok så mye som ser to ganger på deg. Og det er i grunn ganske deilig!

Å komme hjem til Bamble i jula ble derfor et kultursjokk. For det første møter jeg stadig folk jeg kjenner og som jeg må prate med. Det er selvfølgelig hyggelig det, selv om den ene samtalen er mistenkelig lik den neste. Hva jeg driver med, hvor stor jeg har blitt og hvor fort tiden går er hyppige temaer. Selv om jeg ikke føler at jeg har vært borte så innmari lenge, er det andre som tydeligvis er uenige med meg.

Dessuten treffer jeg ofte halvkjente mennesker jeg er usikker på om jeg bør hilse på eller ikke. Og det er i grunn det største problemet. For jeg er usikker på om jeg kjenner de godt nok, om de kjenner meg igjen og kanskje også om de kjenner meg i det hele tatt. I Oslo ville jeg hilst på de samme menneskene uten å blunke, men da er vi liksom på en nøytral arena. Å møte bamblinger i Oslo er omtrent som å møte nordmenn i utlandet, du snakker med dem uansett om du ikke kjenner dem så veldig godt. De kommer jo tross alt hjemmefra!

Misforstå meg rett, det er veldig hyggelig å være hjemme. Men det kan også være ganske slitsomt. For når jeg er ute i offentligheten her hjemme må jeg alltid være konsetrert og våken. I Oslo kan jeg vandre rundt i min egen verden, uten å bry meg for mye om folk rundt meg. Ikke helt ulikt det alle andre Osloborgere gjør. Jeg kan kjøpe sjokolade uten å få dårlig samvittighet fordi jeg møter dama som jobber på tannlegekontoret og farge håret mitt svart uten å få tusen blikk som sier: "Ja, nå har hu dattera til Wenche virkelig frika ut".

I Oslo kan du forsvinne i mengden. Noen ganger kan det være veldig deilig.