Det papirløse samfunn?

Mission impossible

Journalister er supermennesker. Det er min konklusjon etter 6 ukers intensiv journalistutdanning. For selv om jeg trodde jeg skulle lære noe om journalistikk, har jeg heller lært hvor mye jeg har igjen å lære før jeg kan bli en god journalist.

Det grunnleggende:

En journalist må
- være god i norsk (rettskriving og grammatikk er en ting, i tillegg er det viktig å kunne skrive enkelt, forståelig, engasjerende og presist)
- kunne etikk
- kunne kildekritikk
- ha god samfunnsforståelse og samfunnskunnskap
- ha god allmennkunnskap
- ha god formidlingsevne
- kunne sette seg inn i kompliserte saker på kort tid
- og i tillegg kunne formidle kompliserte saker på en enkel måte
- kunne offentlighetsloven ut og inn
- kunne lytte, notere og stille oppfølgingsspørsmål samtidig (tre ting på en gang - rart at det finnes mannlige journalister...?)
- ha masse arbeidserfaring
- og selvfølgelig være selvstendig, uavhengig og kritisk, men også empatisk og engasjert
- være så objektiv og nøytral som mulig

Du trodde kanskje journalistikk var enkelt. Dette er bare begynnelsen.

I tillegg er det en fordel å
- kunne flere fremmedspråk (engelsk en selvfølge. tysk, fransk og spansk nesten obligatorisk. også kjekt å kunne arabisk, kinesisk, russisk, hindi og persisk. og gjerne noen til.)
- ha et fagområde du er ekspert på
- være god på politikk, næringsliv og utenrikspolitikk (særlig hvis du er jente)
- kunne være både bølle og pusekatt på en gang
- ha gode kontakter som du er akkurat passe venn med, så nært at du får god informasjon, men ikke så nært at dere er venner på facebook
- være kreativ
- være flermedial og takle både papir, nett, tv og radio, i tillegg til foto

Og ennå har jeg 1 år og 10 måneder igjen av utdanninga. Tenk så mye jeg rekker å lære at jeg ikke kan på den tiden!

Kanskje jeg føler meg klar for arbeidslivet om 30-40 år. Hvor lenge kan man egentlig få studielån?

Ny nabo

Vi har fått en ny nabo. Han har åtte bein og er ganske stor til åttebeinede å være.

Jeg har ikke noe imot nye naboer, verken med eller uten åtte bein. Naboer er greie, så lenge man vet hvor man har dem. Særlig de med åtte bein. Men denne naboen hadde plutselig forsvunnet.

Håper ikke han har dratt for å besøke sine nye naboer.

Klikkerinstinkt

Noen ganger liker jeg å tro at jeg er opptatt av viktige ting. Seriøse saker. Ikke fjas og dilldall.

Men urmennesket i meg spiller ikke alltid på lag med intellektuell-wannabe'en. For det viser seg at jeg har sterke instinkter. Hva skal jeg ellers forklare denne trangen til å fråtse i andres privatliv?

For jeg tiltrekkes av übertabloide overskrifter som gamlinger mot kamferdrops. Jeg klikker ukritisk på alt som inneholder sex, Paris Hilton eller nakensjokk. Denne ryggmargsrefleksen er slitsom og totalt unyttig. For egentlig vil jeg bry meg om ordentlige nyheter, de sakene som virkelig betyr noe her i verden.

Allikevel suser politikk, næringsliv og utenriks umerket forbi, mens alt som inneholder idol-kjendiser eller puppedrama utløser klikkerinnstinktet i meg. Jeg simpelthen bare må lese det, selv om jeg samtidig irriterer meg grenseløst over at nettavisene flyter over med tabloid underholdningsjournalistikk. Antakeligvis har jeg kun meg selv å takke.

For hvem er det som leser disse sakene? Sånne som meg selvfølgelig. Derfor må min indre akademiker ta opp kampen med den nysgjerrige sladrekjerringa. Kuriosa må byttes ut med kultur. Sladder med sannhet. Fråtseri med forståelse. Dessverre vinner sladrekjerringa nesten hver gang.

Jeg tror jeg har veldig sterke instinkter.

Adjø ungdomstid!

"Nytt fra Jamba! Den nyttige stille ringetonen som er så høyfrekvent at ikke lærerne eller de voksne kan høre den!"

*helt stille*

Hjelp! Jeg har blitt voksen!

Personlig valgkamp

- Jeg har lyst til å bli leder, jeg. Sånn at du og jeg kan bli bedre kjent.
Mannen kom snikende bort til meg og hvisket med en hes, raspende stemme.

Min instinktive oppfattelse var
1. at han ville selge meg stoff
2. at han prøvde å tigge penger av meg
3. at han prøvde å sjekke meg opp

Det var noe med tilnærmingsmåten som gjorde meg skeptisk. Helt til han blottet det han hadde i hånden. En bunke med små, firkantede klistremerker, med bilde av en smilende mann på. 1. kandidat for Arbeiderpartiet, bydel Sagene, stod det under bildet, akkompagnert av partiets karakteristiske røde rose.

Ved nærmere øyesyn så jeg at mannen på bildet var han.