Sånt som bare skjer meg

Tidligere i år hadde jeg en merkelig opplevelse på bussen. Det var lørdag, og jeg skulle til Majorstua. Da jeg hadde satt meg på 20-bussen, kom det en mann og satte seg ved siden av meg. Han hadde en bærepose i den ene handa, en boks med øl i den andre og VG under armen. (Du kan vel kalle han en av "byens løse fugler") Mannen bladde målbevisst VG opp på Idol-sidene, og gav seg til å finlese der. (Ikke visste jeg at alkoholikere var en del av målgruppen til Idol.) Han snakket høyt med seg selv, eller muligens med meg, hva vet jeg? Jeg svarte hvertfall ikke.

Dette var kanskje ikke det mest sensasjonelle som har skjedd noen gang, men det virkelige høydepunktet kom da mannen skulle av bussen igjen. Da måtte selvfølgelig avisa pakkes ned i posen, og det er ikke så lett når man har en øl i handa. Derfor snudde han seg mot meg og sa: - Hold denne! Og før jeg visste ordet av det holdt jeg ølboksen.

Så der satt jeg da, på 20-bussen mot Majorstua, på en lørdags formiddag, med en øl i handa og tenkte: - Nå skulle noen ha sett meg!

Men ingen så meg, hvertfall ingen jeg kjente. Og alkisen tok ølen sin tilbake (selvfølgelig!), takket pent for hjelpa (hyggelig var han) og gikk av bussen.

Jeg har sett han flere ganger etter dette, han pleier tydeligvis å ta 20-bussen på lørdags formiddag, men jeg har ikke gjort han noen flere ufrivillige "tjenester". Han gav meg i det minste noe å smile av resten av den dagen (og senere også, når jeg tenker tilbake.) Av alle ledige seter på bussen satt han seg selvfølgelig ved siden av meg, for sånne ting skjer stort sett bare med meg (eller med mamma, men hun var ikke på bussen akkurat da...)

Det er ytterst sjeldent du ser meg med en øl i handa, men sjansen er visst like stor på bussen som noe annet sted...