Politaktikk

Det er høysesong for bestikkelser, løgner og smisk. Eller valgkamp som noen også kaller det.

Og jeg er skeptisk. Uansett hva politikerne gjør i valgkampen, tar jeg det som ren taktikk. I går så jeg en Venstrepolitiker som plukket søppel i Bogstadveien, samtidig som han delte ut flyers som fortalte hvor miljøvennlige Venstre er. Luringen. Jeg skulle like å se ham gjøre det samme på privaten. Han kildesorterer sikkert ikke papiret sitt engang. Og Stoltenberg kan klemme folk til han blir helt blå - jeg er sikker på at han er en skikkelig drittsekk innerst inne.

I tillegg er alle valgbrosjyrer prikk like. Partiene vil styrke skolen og eldreomsorgen, bekjempe fattigdommen og - årets nye twist - være et miljøparti. Og siden alle vil det samme, gjelds det å bruke andre metoder for å sikre seg stemmer.

Derfor er Arbeiderpartiet på meg som en klegg. De tror tydeligvis at min stemme kan kjøpes. For av Arbeiderpartiet har jeg fått både nudler og tilbud om kaffe. Nudlene var kjipe billignudler med rekesmak, som jeg skal spise i sosialdemokratisk lykkerus en gang jeg er fattig, sulten og desperat. Kaffetilbudet ble avslått. I tillegg har de foret meg med brosjyrer tilsvarende en liten skogsflekk.

Resten av partiene har så vidt gitt meg en ussel flyer. Ikke det at det spiller noen rolle, det står jo det samme i alle sammen uansett. Dermed blir jeg verken politisk klok eller overbevist, bare mer og mer usikker. Så hva skal jeg egentlig stemme?

Hvis jeg skal stole på internett, noe man selvfølgelig aldri skal gjøre, så er mine politiske preferanser særs varierte.
Hvilket parti er jeg? Høyre, ifølge nrk.no.
Hvilken politiker er jeg? Dagfinn Høybråten, ifølge aftenposten.no.
Hvilket parti bør jeg stemme på? Arbeiderpartiet, ifølge vg.no.

Jeg er forvirra. Og dermed også åpen for påvirkning. Og bestikkelser. Foreløpig leder Ap 2-0 over alle de andre. En rose nå og jeg er solgt. Eller kjøpt og betalt om du vil.