Mazel tov

New York viste seg fra sin varme og fuktige side denne onsdagen seint i juli. Jeg var målrettet på vei oppover 6th Avenue på jakt etter det lovede land, rettere sagt fotobutikken på 18th Street, der utvalget var stort og prisene lave. Dette skulle bli en merkedag i livet mitt, i hvert fall for samboer'n, som av naturlige grunner er hakket mer fotointeressert enn meg. Jeg skulle kjøpe mitt første speilreflekskamera.

Kamerakjøpet ble også en kulturell opplevelse. Det ble ikke bare mitt første speilreflekskamera, det var også første gangen jeg ble ekspedert av en jøde. Det viste seg nemlig at hele personalet på Adorama var jøder. Det er vel i og for seg ikke noe mer unaturlig enn at alle som jobber på FotoVideo antakeligvis er kristne (i det minste på papiret), særlig ikke siden 40% av verdens jøder bor i USA. Allikevel ble jeg tatt litt på senga da jeg så menn med mørke flosshatter og korketrekkerkrøller bak disken i en fotobutikk.

Min ekspeditør het Gary, hadde en liten kalott på hodet og var i veldig godt humør siden han akkurat hadde spist lunsj, antakeligvis akkompagnert av en kopp kaffe, noe jeg kunne lese ut fra den store, brune flekken han hadde fått på skjorta si. Jeg valgte å ikke si noe om det. Han skaffet meg både kamera og det nødvendige utstyret, sikkert mer enn utstyr enn nødvendig, men dollarkursen var lav og kredittkortet skinnende nytt, og jeg lot dermed alle hemninger fare. Gary var høflig og smisket diskret med meg da han spurte foreldrene mine om jeg ofte fikk høre at jeg lignet på Scarlett Johansson, noe han tydeligvis mente, særlig siden han hadde sett henne i virkeligheten en gang i Disneyland da hun var liten. Jeg vet ikke om det lettere tilslørte komplimentet fikk meg til å kjøpe mer, antakeligvis ikke, siden jeg visste hva jeg skulle ha på forhånd, men jeg gikk uansett lykkelig ut av butikken med mitt nye kamera i hånda.

I New York er lørdag den nye søndagen, i hvert fall i fotobutikkbransjen. Adorama er nemlig stengt på lørdag, antakeligvis på grunn av den jødiske sabbaten. Av rein og skjær nysgjerrighet sjekket jeg også åpningstidene på B&H, New Yorks, og for øvrig også verdens, største fotobutikk, og det viste seg at du også her vil møte lukkede dører dersom du prøver lykken på en lørdag. I New York er det tydeligvis jødene som har gjort det skarpest i fotobransjen.

Moralen er: Legg aldri ut på kamerashopping i New York på en lørdag. Men hvis du vil ha et nytt kamera, og en opplevelse du ikke kan få i Norge på kjøpet, bør du handle kamera i New York på en søndag. Av en ortodoks jøde med korketrekkerkrøller.

(Helt tilfeldig fant jeg et bilde av Gary på Flickr. Uten kaffeflekk på skjorta, men i like godt humør som da han solgte meg mitt kamera. Du kan jo ikke unngå å bli sjarmert av et sånt smil.)

5,4

Det er en første gang for alt. Første skritt, første skoledag, første bil, første kyss. Jeg har opplevd mitt første jordskjelv.

Eller burde jeg kanskje si overlevd mitt første jordskjelv? For når jeg leser norske avisers dekning av skjelvet, var det kanskje hakket mer dramatisk enn hva jeg fikk med meg.

Skjelvet varte i fire sekunder. Det føltes kanskje som seks. Jeg stod i andre etasje i en trehytte i Disneyland og ventet på å dra på jungelcruise da bygningen begynte å riste. Vi trodde det var en av båtene som hadde kræsjet inn i bygget og forholdt oss derfor rolig. Mange trodde nok at det var en del av attraksjonen. Da bygget hadde svaiet i flere sekunder, tenkte jeg: "Her er det noe som ikke stemmer. Dette skal ikke skje," men det streifet meg aldri at jeg stod midt i et jordskjelv.

Sakte, men sikkert ble vi evakuert ut av bygget, mens de som jobbet der bare gliste og spurte om vi hadde lagt merke til jordskjelvet. Jeg følte meg litt dum som ikke hadde skjønt at det var et jordskjelv, og skulle ønske jeg visste det der og da, så jeg kunne nyte øyeblikket litt mer. Du opplever jo ditt første jordskjelv bare en gang i livet.

Da vi kom tilbake til hotellet og skrudde på tv, skjønte vi hvor big deal dette jordskjelvet egentlig var. På nyhetskanalene snakket de ikke om annet enn skjelvet, selv om det ikke hadde gjort særlig mer skader enn å velte noen hyller i en matbutikk. Vi følte at vi var i begivenhetenes sentrum, selv om skjelvet for vår del hadde vært relativt udramatisk. Det ble tross alt målt til 5,4 på richters skala, noe som klassifiseres som et moderat skjelv. Og det er vel ikke så gæærn't til nybegynnere å være...

Ane redder verden - Obama style

Barack Obama mener at fulle bildekk redder verden (noe John McCain for øvrig syns er ganske tåpelig, men han om det.) Og følg med Mr. Obama, her skal du få et tips, helt gratis, om hvordan du kan utvide miljøengasjementet ditt.

I USA er middagsporsjonene umenneskelig store. De er så store at vanlig dødelige mennesker ikke har sjans til å spise opp maten de blir servert på restaurant. En gjennomsnittlig amerikansk middagsporsjon kunnet nok mettet en gjennomsnittlig afrikansk landsby. Og her ligger nøkkelen til en renere klode. For hvis du reduserer størrelsen på middagsporsjonene i Amerika, er jeg sikker på at du kan redde verden.

Amerikanere er som kjent, alt for feite. Og det er vel ikke så rart, når et gjennomsnittlig måltid inneholder ti millioner kalorier og den daglige mosjonen består av å lukke opp garasjedøra og sette seg i bilen. Og det finnes knapt noe mer miljøfiendtlig enn feite mennesker, skal vi tro helseprofessor Ian Roberts. De spiser mer, bruker mer flybensin og promper antakeligvis mer enn tynne mennesker. Og promp er som kjent et av de største klimatruslene vi har.

I tillegg blir det veldig mye søppel av for store porsjoner. For folk som ikke er for feite, klarer ikke å spise opp all maten. Og dermed havner den i søpla.

Løsningen på klimaproblemet er dermed enkel: Kutt ned på mengden mat i amerikanske restauranter. Da får vi tynnere mennesker, mindre søppel og en renere klode. Med andre ord en vinn-vinn-vinn-situasjon.

Det er visst en karriere som amerikansk president jeg burde ha satset på...

The American dream

Alt er større i Amerika: Middagsporsjonene, bilene, tyggispakkene, juicekartongene, sofaene, tvene og colaflaskene, men også patriotismen, serviceinnstillingen og gjestfriheten. Og opplevelsene.

Du kan si hva du vil om USA, om George W. Bush, om krig, kapitalisme og klimaproblemer, om terrorjakt, verdenspoliti, fattigdom, helsevesen og dobbeltmoralisme. Du kan hate USA så mye du vil på avstand, det kan jeg også, men jeg kommer alltid til å elske USA på ferie.

For USA som ferieland, er rent, pent og trygt. Folk er hjelpsomme og vennlige, vi snakker samme språk og har mer eller mindre samme kultur. Vi forstår hverandre. Og det er noe spesielt med California-sola og med pulsen i New York. For ikke å snakke om hamburgere med barbequesaus, Coca Cola, Oreo cookies, donuts og Disneyland. Borte bra, men hjemme best, sier kanskje noen, men USA er akkurat så passe langt borte at det nesten føles som å være hjemme. Bare uten god melkesjokolade og grovbrød. Og det går det an å leve uten noen uker. Særlig når dollarkursen er på fem kroner, og prisene dermed er en tredel av det de er hjemme.

For i USA henger de klærne dine klare til deg i prøverommet og skriver navnet ditt på døra, og selv om de skriver det feil, uttaler de Ann på så klingende amerikansk at du ikke kan unngå å bli sjarmert. Amerikanere dulter aldri borti noen på gata, uten å si "excuse me" og "I'm so sorry" med største ydmykhet. De spør deg hvordan du har det når du kommer inn i butikken, og selv om de sikkert ikke bryr seg om hva du svarer, er det hyggelig å bli spurt. Du får gratis påfyll av brus på restauranter, villt fremmede folk snakker med deg på toget og ekspeditrisen kaller deg gjerne "sweetie" hvis hun får sjansen. Dessuten har jeg aldri fått så mange komplimenter som da jeg som korthåret ungpike besøkte de forente stater. (Jeg velger å ikke nevne teite ting med USA, som at momsen aldri er inkludert i prisen du ser på prislappen, at alt kan kjøpes for penger, noe som er kjipt for de som ikke har noen, at du må betale for å motta smser, at du alltid lukter klor etter at du har dusjet eller at de har fem reklamepauser i løpet av en friendsepisode. Hvertfall ikke i denne omgang.)

Og hvis noen fortsatt lurer på hvordan jeg hadde det på ferie, så kan jeg røpe at det rett og slett var strålende.

Time out

Hva er grunnen til at folk slutter å blogge? Kanskje er det glemsomhet, eller ubetenksomhet, eller kanskje latskap, mangel på kreativitet, motivasjon eller lyst, eller rett og slett at man bare slutter å blogge og har vanskelig for å begynne igjen.

For det er greit å holde opp en uke eller to. Kanskje til og med en måned. Men du kommer til slutt til et punkt der du har holdt opp så lenge at det aldri blir naturlig å begynne igjen. For når du ikke har skrevet noe på veldig lang tid, så må du jo ha gått og grublet på noe skikkelig bra. Noe som virkelig er smart eller morsomt eller bare veldig gjennomtenkt. Og jo lengre tid det går, jo bedre må det jo være. Derfor tror jeg mange rett og slett slutter for godt. Comeback er alltid risky business.

Jeg har ikke tenkt ut noe lurt. Jeg fikk bare veldig mye annet å gjøre. Jeg kommer allikevel tilbake på bloggebanen, rett og slett fordi jeg ikke kunne la en litt tvilsom tegning stå som mitt siste digitale fotavtrykk til evig tid.