Kroppen

Kroppen min er en trassig treåring. Kroppen min er en liten drittunge som står i butikken og hylgriner fordi den ikke får sjokolade. Kroppen min har utsatt meg for et komplott, men jeg er heldigvis smart nok til å gjennomskue den.

Jeg våkner om morgenen av at kroppen syter. "Åååå, jeg er så syyyyk!" skriker kroppen og starter snørrproduksjonen med et smell. Jeg tørker unna så godt jeg kan, men nekter å la kroppen knekke meg. Den kan klage så mye den orker, det er bare spill og jeg har uansett ikke tid til å bli syk. Og slik starter krigen. Kroppen jobber iherdig for å få meg til å ta livet med ro. Den kjører på med hetetokter, nyseanfall og hodesmerter. Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere den, dette er bare skitne metoder for å lure meg til å gire ned. "Jeg vet at du bare later som," sier jeg til kroppen, men kroppen bare fnyser og kjører på med mer snørr.

Men det er bare spill. Bare en skitten strategi for å få overtaket over meg. Bare tull alt sammen.

For kroppen skjerper seg når den vet at det er alvor. Som når jeg skal ut og intervjue noen. Jeg snakker naturligvis hardt til den på forhånd, ber den oppføre seg pent og ikke finne på noe tull. Jeg truer med sjokoladenekt, søvnmangel og en joggetur. Og kroppen adlyder. Selv om jeg har snytt opp fem pakker kleenex tidligere samme dag. Når jeg sitter der med intervjuobjektet foran meg, oppfører kroppen seg som om ingenting skulle ha skjedd. Helt eksemplarisk. Den klager ikke, den sender ikke ut falske beskjeder og snørrkrana er plutselig stengt.

Når intervjuet er over, prøver derimot kroppen seg igjen. Når den har meg på tomannshånd, tror den at den har overtaket. Men jeg har skjønt hva kroppen pønsker på, og jeg lar meg ikke lure to ganger. "Vææææær så sniiiill," skriker kroppen til meg, og veksler mellom strie snørrstrømmer og potte tett nese, bare for å irritere. "Kjenner du ikke at jeg er syyyyyk?" Jeg ignorerer den fullstendig.

Jeg vet at den bare orker å holde på sånn i et par dager før den går lei.

Verden slik Google ser den

CO2 is king

Dette er en plastpose fra H&M. Alle er tydeligvis ikke like opptatte av å være politisk korrekte:

Kanskje H&M står i ledtog med FrP?

Juba, juba

Frisører er gode til å snakke med folk. Og noen frisører er spesielt gode til å stille spørsmål. Gjerne om mer eller mindre private ting. Da min frisør greide å spørre seg fram til at jeg jobbet som guide på NRK, ble hun veldig imponert. (Følgende samtale er fritt etter hukommelsen.)

Frisøren: Da ser du vel masse kjendiser, da?

Jeg: Joa, jeg ser jo noen...

Frisøren: Det tror jeg ikke at jeg hadde takla. Jeg blir helt gæær'n når jeg ser kjendiser.

Jeg: Du blir fort vant til det. De er jo bare vanlige folk.

Frisøren: Hvilke kjendiser har du sett, da?

Jeg: Jeg har vel sett de fleste som jobber i NRK.

Frisøren: Hvem er den største kjendisen du har sett, da?

Jeg: Jeg vet ikke helt... Statsministeren?

Frisøren: Åja. Jeg vet ikke hvem som er statsminister nå, jeg.

Dialektfordommer

Av en eller annen grunn tror jeg at alle i hele Norge snakker østlandsdialekt. Når jeg ser et bilde av noen, har jeg store problemer med å se for meg de kan snakke verken bergensk eller trøndersk. Jeg vet ikke om det er et uttrykk for min Oslo-imperialisme eller om grunnen er bokmålsdominansen i norske skriftmedier, men i min fantasi finnes verken skarre-r eller a-infinitiv.

Da jeg første gang så et intervju med Erlend Loe på tv, fikk jeg nesten sjokk. Han var jo trønder! Jeg visste naturligvis at han var trønder, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at han faktisk var trønder.

Det samme skjedde med Mette Marit. Da Mette Marit åpnet munnen offentlig for første gang, gikk det plutselig opp for meg hva det innebar at hun var fra Kristiansand. Hun var jo sørlending! Hvem skulle vel ha trodd det?

I mitt hode er alle østlendinger inntil det motsatte er bevist.

Det er verst med journalistene. Ikke nok med at jeg tror at de er østlendinger, jeg tror i tillegg at de er pene. Ofte stemmer ingen av delene. Kjendiser blir fotografert fra alle tenkelige vinkler, og dermed har en stakkars tilskuer en viss mulighet til å danne seg et bilde av hvordan de ser ut. Journalistene blir kun presentert gjennom bylinebilder.

Bylinebilder er en forbannelse for nysgjerrige lesere. For det første er de ofte veldig gamle. De fleste journalister var penere da de var unge, og derfor tar de seg ikke bryet med å oppdatere bylinebildet sitt når de blir eldre. Forståelig nok. I tillegg er bylinebildene ekstremt klaustrofobiske. Toppen av hodet får vi sjeldent se, det samme gjelder haka. Det er tydeligvis trangt om plassen i norske aviser. På bylinebildet skal journalisten se så kul, tøff eller pen ut som mulig, avhengig av om du jobber i sport-, nyhet- eller kulturavdelinga. Kast på en fiffig lyssetting og en kunstnerisk beskjæring, så er vi i mål.

Det er veldig få journalister som ligner på bylinebildet sitt. De fleste syns nok det er ganske trist, mens noen få faktisk bør være veldig glade for det. Bylinebildet er grunnen til at jeg får et dobbelt sjokk hver gang jeg ser en kjent journalist på tv for første gang: "Hva? Er hun fra Tromsø? Og er hun virkelig så gammel?"

Det er det som er så fint med tv-tryner: Du vet hvor du har dem. Jeg kommer aldri til å bli overrasket over at Jon Gelius, Ingvild Bryn eller Siri-Lill Mannes har røtter utenfor oslogryta.

At Morten Abel var fra Stavanger, så jeg derimot aldri komme.

Vil du bli millionær

Opptil flere ganger i uka arver eller vinner jeg millioner av dollar. Og euro. Og pund. Det er ikke ende på hvor mange gavmilde rikinger jeg er i slekt med og hvor mange e-postlotterier jeg blir trekt ut i. Jeg begynner rett og slett å bli steinrik. Og merkelig nok bor veldig mange av slektningene mine i Afrika. Jeg visste at alle verdens mennesker stammer fra Afrika, men jeg hadde ingen anelse om at det var så kort tid siden mine slektninger utvandret derfra.

Her om dagen fikk jeg en veldig interessant henvendelse. Den var nemlig på norsk. De fleste andre slektningene mine har ikke vært i Norge på en stund og har derfor skrevet på engelsk. Men her hadde jeg altså en advokat som har kjennskap til det norske språk. Jeg har derimot litt problemer med juriske termer og skrivemåter, og derfor blir dette brevet litt kryptisk for meg.

Det åpner veldig fiffig. Overskriften er "Eiendeler av min avdøde klient" Jeg vet ikke om det er snakk om armer eller bein, glassøyer eller gebiss, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke er så veldig sugen på å arve noen deler av verken levende eller døde klienter.

Og så fortsetter det: "I am Barrister Cristian Brown (esq.) en advokat og personlige advokat til ovenstеende navn klient of mine, et nasjonalt av landet som har en service-bedrift tilknyttet Electric Authority her i Benin republikk." Jeg lar den setningen stå for seg selv.

Og så døde han, tragisk, i en bilulykke, denne steinrike klienten, altså, og helt tilfeldig var han i slekt med meg. "Min klient ble en vellykket og en oppnådd familie mann, som gjorde nok formue før han brått døde." Og denne formuen skal jeg altså arve. Hele 13,4 millioner dollar. Det var nok for den oppnådde familiemannen, og da er det nok for meg.

Herr Brown skriver videre: "Jeg har besluttet å følge sin slektningene gjennom Internett, for å finne et medlem av hans familie ikke mye fremgang ble registrert. Coincidentally, jeg kom over navnet ditt og til min overraskelse, du bærer en lignende etternavn med min klient." Pussig. Det er ikke mange som har samme etternavn som meg her i Norge, 27 for å være nøyaktig, men det kan jo hende at det er et veldig vanlig navn i Benin.

Og så litt bla-bla-bla, før godeste herr Brown fortsetter slik: "Jeg søker ditt samtykke til å presentere deg som Neste of Kin eller familiemedlem til den avdøde, siden du er på en fordel, fra samme land, slik at inntektene av denne gjenværende saldo av sin kontrakt midler verdi på $ 13,4 millioner dollar kan være utbetalt til deg." For det første, jeg vil ikke bli presentert som Neste of Kin. For hva i all verden er Kin? Kan det være skrivefeil for kinn? Men hva betyr neste of kinn? Jeg er forvirra. Men jeg er tydeligvis på en fordel, uten at jeg skjønner hvordan det går an å være på en fordel, for ikke å glemme at jeg er på en fordel, fra samme land. Fra samme land? Hvilket land da? Benin? Jeg er ikke fra Benin? Er jeg fra Benin?

Herr Brown vil at vi skal dele regningen, lover at alt følger juridiske retningslinjer, vil at jeg skal ringe han eller sende han en mail på den særdeles seriøse epostadressen som slutter på euro26.hu, et ungdommelig domene fra Ungarn, og enda mer bla-bla-bla. Og han avslutter med en vennlig hilsen:

Respekt Hilsen
Barrister Cristian Brown (Esq)

Jeg tror jeg har like mye respekt for Cristian Brown som jeg har for Grandiosa.

Bare må ha det

Helt fra jeg var liten har jeg lært at melk er sunt. – Du må drikke melk for å få sterke bein, sa mamma, og jeg slukte det rått. Siden jeg aldri har vært veldig glad i melk, har jeg i stedet prøvd meg på snarveier som ost og yoghurt. Og caffe latte. For kaffe er jo den nye helsedrikken, med så mye antioksidanter at cellene danser av glede. Hvis du kombinerer melk og kaffe, må jo det være kanon, tenkte jeg. Så dum går det faktisk an å bli.

For det viser seg at en caffe latte, som kaffe og melk heter på jålete byspråk, inneholder hele 200 kalorier og 12 gram fett. Det kan jeg lese i den kulørte ukepressen, som er min ukentlige kilde til helsenytt. Og selv om jeg aldri har talt en kalori i hele mitt liv, skjønner jeg at jeg bør mene at det er mye. Siden kaffen i seg selv ikke inneholder noen nevneverdig mengde kalorier, er det melka som er synderen. Melka gjør meg rett og slett feit.

Det er kua som har skylda. Den ser kanskje nasjonalromantisk og melkesjokoladesøt ut der den står og gomler gress, men egentlig står kua på den grønne eng og lar livsfarlige klimagasser strømme ut fra endetarmen, mens juret koker med fettholdig væske. Og ikke nok med det, kukjøtt, eller oksekjøtt som det heter i butikken (ingen vil vel spise ei gammal ku), gir deg kreftsvulster både her og der. Kua er terror på fire bein, finansiert av dine skattepenger.

Problemet er at jeg elsker mat. Særlig rødt kjøtt. Og caffe latte. Jeg er med andre ord dømt til å mislykkes. ”Drikker du en kopp caffe latte hver dag i løpet av et helt år, vil du legge på deg ti kilo i året,” leser jeg med store øyne i et av de helsefokuserte kvinnebladene. Og det er bare begynnelsen. Skal jeg tro kvinnebladene, og det skal jeg jo, kommer kroppen min til å bli et mye romsligere sted å bo i løpet av de neste årene. For hvis du spiser en desiliter cashewnøtter hver dag, blir det tjue kilo ekstra i løpet av et år. Femti gram melkesjokolade gir deg femten kilo ekstra og en halvliter cola gir deg ti. Hvis jeg regner litt på mitt ukentlige inntak av caffe latte, nøtter, sjokolade og cola, finner jeg ut at jeg ved årets slutt vil veie 24 kilo mer enn jeg gjorde ved årets begynnelse. Og da har jeg ikke regnet med alt det andre jeg spiser i tillegg, som rødt kjøtt og skumle karbohydrater, som helt sikkert vil gi meg en 30-40 kilo ekstra i året. Minst. I løpet av et par år vil jeg nok ha vokst ut av min egen leilighet, og innen jeg fyller 30, vil jeg være på god vei mot 500 kilo. For forbrenning driver jeg tross alt ikke med.

Ifølge VG er det ett fett om du drikker en latte eller spiser en vaffel. Hvorfor har ingen fortalt meg dette tidligere? Da hadde jeg mye heller spist vafler.

Heis veis

Vi hadde hørt skrapelydene i flere dager allerede. Noe var definitivt galt med heisen. Allikevel valgte vi å gå inn i den. Selv om den ikke greide å treffe etasjen vi stod i. Det bør være en god grunn til å styre unna når heisen befinner seg 10 centimeter under gulvet. Men vi er optimister og lar oss ikke stoppe av en heis som ikke oppfører seg som den skal.

Dama som stod i heisen, skulle opp. Vi skulle ned. Hun skulle bare opp en etasje, derfor gikk vi opp først. Heisdørene lukket seg, men heisen så ikke ut til å bevege seg. Dama trykket på 6. Heisen beveget seg litt, på en hoppende, veldig lite heisaktig måte. Vi så nervøst på hverandre. Nå stod det 0 i displayet som viser hvilken etasje du befinner deg i. Vi trykte på knappen som skal åpne dørene. Heisen hoppet litt igjen. Nå stod det 6 i etasjedisplayet. Dørene åpnet seg ikke, og vi trykte igjen. 0 i displayet. Hopp, hopp, sa heisen. Trykk, trykk, sa vi. 6 sa displayet. Hopp, hopp. Trykk, trykk. 0. 6. 0. 6. Trykk, trykk, trykk. Hopp, hopp, hopp.

Dama i heisen trykte på alarmknappen. Da åpnet dørene seg. Vi befant oss i 3. etasje. Selv om heisen mente vi vekslet mellom etasje 0 og 6. Jeg prøvde å ikke tenke på hva hoppingen egentlig skyldes og har tatt trappene siden.

TGI friday

Fredag ettermiddag i en matbutikk på vestkanten anbefales ikke. I hvert fall ikke når du prøver å rekke en kino. For folk på vestkanten handler mye. Og sikkert ekstra mye på fredager.

Dama foran oss i kassa var sulten. Hun handlet hvertfall nok mat til å overleve en liten verdenskrig. Yoghurt, paprika, tacosaus, franske oster, en pose full av kiwi. Kassaapparatet pep en munter melodi, mens vi trippet utålmodig bak henne i køen.
- Det blir 1650 kroner, sa kassamannen.
- Å ja, sa dama muntert, som om det var den naturligste ting i verden, før hun betalte med kort, puttet alle varene i poser og kjørte den overfylte handlevogna ut av butikken. I kassa ved siden av stod en mann som også hadde fylt vogna si til bristepunktet. Opp på kassebåndet havnet blant annet fem agurker, en kasse med glasscola og en liten haug med hamburgere. Hvis han ikke skulle ha fest, må han ha en veldig stor familie. Håndtverkeren bak oss i køen var av den mer beskjedne typen. Han skulle bare ha en pakke med mazariner, i tillegg til ti plastpakkede punsjruller. Kvantitet er tydeligvis tingen på Oslo vest.

Vi rakk forresten kinoen. Akkurat.