Obamarama

I dag er det en historisk dag. I natt ble verdenshistorien omskrevet, slik den har blitt så mange ganger før. Men denne gangen kan jeg tydelig høre det historiske suset.

Jeg har ikke opplevd krigen, og jeg var ikke født da mennesket landet på månen for første gang. Jeg er for ung til å huske Berlinmurens fall, men jeg kan såvidt erindre at kong Olav døde, fordi jeg var sur for at de byttet ut barne-tv med sørgemusikk. Jeg vet hvor jeg var da flyene kræsjet inn i World Trade Center og da Norge slo Brasil i fotball-VM. Jeg husker begravelsen til prinsesse Diana, NOKAS-ranet, tsunamien i Asia og da Kurt Nilsen vant første og eneste World Idol. Jeg var der når ingenting kræsjet 1. januar år 2000, og jeg så at amerikanerne fisket Saddam Hussein opp av en hule i Irak (på tv, vel å merke).

Men i natt, da alle øyne var rettet mot Amerika, da historien ble endret, da USA fikk sin første svarte president. Da sovnet jeg. Jeg sovnet rett og slett fra verdenshistorien. Dette var once in a lifetime, en gang i verdenshistorien, men det hjalp ikke. Jeg orket ikke mer. Klokka to måtte jeg krype under dyna og legge meg. Da var ingenting avgjort. Da jeg våknet i dag, var Barack Obama valgt til president i USA. Verdens mektigste mann. Og jeg hadde sovnet fra hele greia.

La oss derfor håpe at valget blir historisk på mer enn en måte og at jeg klarer å holde meg våken nok til å få med meg fortsettelsen.

Grattis, Obama!