Paranoia

Terrorfrykten fester sitt klamme grep rundt selv den sterkeste sjel for tida. Selv om fornuften tilsier at det ikke er noe å være redd for, er til og med jeg litt paranoid. Nå har jeg til og med begynt å bli redd for desserter.

Jeg satt på trikken i går og så på en fyr som holdt en sjokoladepuddingpakke. Han plasserte den i setet ovenfor seg. Jeg var sikker på at det var en bombe i forkledning. Derfor ba jeg mine siste bønner og forberedte meg på det verste, mens hjernen min skrek: "HALLOOOOOOO!!!! SLAPPP AV!!!! Det er SJOKOLADEPUDDING!!!!!"

Det var selvfølgelig ikke en bombe. Men jeg studerte sjokoladepuddingfyren nøye, i tilfelle jeg skulle overleve terrorangrepet og måtte gi et signalement til politiet. Jeg trodde nemlig ikke at han hadde tenkt til å sprenge seg selv. Jeg prøvde å lese ansiktsuttrykket hans, for å se om han så nervøs ut. (I smug selvfølgelig, jeg var jo redd for å bli oppdaget.) Han gjorde i grunn ikke det. Ikke så han ut som en terrorist heller. Han var nok bare sjokoladepuddingsugen.

Jeg lurer selvfølgelig på om jeg er gal, i og med at puddinger gjør meg nervøs. Og jeg blir både beroliget og uroliget av at politiet tydeligvis er like nervøse som meg. Hadde puddingfyren sittet på 13-trikken på vei mot den amerikanske ambassaden hadde det nok blitt andre boller. Eller pudding om du vil.