Utdanningsparadokset

Jo mer jeg lærer, jo mer oppdager jeg at jeg ikke kan. Så jeg føler meg igrunn dummere og dummere jo lenger jeg kommer i utdannelsen. Det er mulig at jeg har blitt veldig klok, men det føles som om det motsatte har skjedd.

Jeg har snart en bachelorgrad, men føler meg dummere enn noensinne. Jeg har lært mye, men hver gang jeg lærer noe nytt oppdager jeg noe annet jeg også burde ha kunnet, men som jeg ikke kan. Det som jeg trodde var små hull i kunnskapen min, vokser og vokser og blir til slutt enorme kratre.

Derfor tror jeg dumme mennesker har det veldig bra. Hvertfall de som er så dumme at de ikke skjønner hvor dumme de er. For er du dum nok, tror du sikkert at du er klok. Og det må jo være en herlig følelse.

Men siden jeg føler at jeg blir dummere og dummere, så kommer jeg kanskje engang til det punktet da jeg føler meg så dum at jeg tror jeg er klok. Og da har nok det hele vært verdt det.