Prinsippløs påske

Jeg er sta. Fryktelig sta. Det største problemet med å være sta er det øyeblikket du innser at det ikke finnes noen vei utenom å bryte sine egne prinsipper. For det øyeblikket kommer alltid.

Et resultat av denne staheten er at jeg ikke har gått på ski siden jeg var 10-11 år. På den tiden fant jeg plutselig ut at jeg ikke ville gå på ski mer, og det ha jeg heller ikke gjort siden. Er man sta, så er man sta. Jeg har ingen god begrunnelse på hvorfor jeg fikk denne plutselige motforestillingen mot en urnorsk aktivitet som jeg elsket som barn, men det spiller ingen rolle. Prinsipper er prinsipper.

Inntil nå. For når man har svigerforeldre med hytte på fjellet, blir skigåing til syvende og sist uunngåelig. I år blir det ekte hyttepåske, med nyinnkjøpte ski, til tross for enkelte motforestillinger fra min side. Hyttetur er hyggelig, men jeg er litt skeptisk til skigåingen.

For når jeg endelig har tatt steget og skaffet meg ski, melder det flere bekymringer seg. Selv om jeg har sverget å aldri gå på ski mer, er ikke mitt eget løftebrudd som er det største problemet. Jeg har jo ikke gått på ski på over 10 år! Dette er dømt til å mislykkes.

Jeg ser for meg en redebut a'la Birkebeinerne på TVNorge. Påsken blir nok ikke bare gul, men også blå. Jeg kommer nok til å smertelig erfare at staheten ikke alltid lønner seg i lengden.

Men så har jeg da ofret noe, og kanskje blitt et litt bedre og mykere menneske på veien. Ikke det at jeg tror staheten min vil gi seg med dette.

God påske!