Dyredåp

Når spiselige dyr dør, får de nytt navn. Griser blir svin og sauer blir får. De heldige kuene skifter kjønn og blir okser, mens de mindre heldige blir storfe. Hesten blir derimot anonymisert og blir solgt under kryptiske betegnelser som dyrekjøtt, stabburspølse eller Henriksenpølse.

Dette er nok for å skåne sarte nordmenn som er glad i dyr, men samtidig elsker en saftig biff. Det er ikke den søte kua vi spiser, men storfeet, dyrket fram av en kjemisk forbindelse i plastpakningen på Rema. Kjøtt er næring, kua er husdyr. Forbindelsen mellom dem er vag for folk flest.

Viltkjøtt kalles derimot ved dyrets rette navn. Vi gomler i oss både elg, rådyr og rein, uten at noen blir uvel av den grunn. Kanskje fordi viltkjøtt appellerer til urmennesket i oss. Mange av de som spiser viltkjøtt er jegere, og jegere liker å drepe maten sin selv. Jegeren har overvunnet skogens konge, og kan ikke da nedverdige seg til å spise noe med dekknavn.

Men hva med byfolk? Nå selges viltkjøtt på super'n også her i Tigerstaden og det er kanskje på tide at også skogsdyra får nye spiselige navn. Byfolk er tross alt temmelig sarte sjeler.

Jeg har følgende forslag:
Elg = Kjempefe
Rådyr = Luksuskjøtt
Reinsdyr = Gråværsvilt
Hjort = Hjennomført

Det er vel ingen god grunn til at vi skal være nødt til å tenke på Bambi når vi spiser en fin middag?

A4

Jeg er en utrolig gjennomsnittlig journaliststudent. Hvit jente fra middelklassebakgrunn med gode karakterer fra videregående. En typisk flink pike. Det kan umulig sies å være et kompliment. Og det irriterer meg grønn.

For flinke piker finnes det nok av. Rent karrieremessig skulle jeg ønske jeg snakket flytende urdu, var oppvokst på 3 ulike kontinenter, hadde doktorgrad i statsvitenskap og var lynende intelligent. I stedet er jeg hvit, kjip og gjennomsnittlig. Med mye teori og lite praksis innabords. Og som kjent egner ikke teori seg alltid like godt i praksis.

Før holdt det å være kvinne, nå må du være mer sjelden enn som så. Kvinnene er nemlig i flertall. Det som før var et fortrinn, er nok snart en ulempe. Siden vi ville bli som menn, har vi vel oss selv å takke. Fremdeles oppfordres kvinner til å søke stillinger som journalist. Når min generasjon journalister er ferdig utdannet blir det nok slutt på det.

Jeg har ingen utvidede språkkunnskaper, ingen stor innsikt i andre kulturer. Jeg skriver ikke engang nynorsk. Det går minst 14 av meg på dusinet.

Men jeg vet i det minste hva et dusin er.

Say hello to my little friend

Denne krabaten bor nå høyst sannsynlig i magen min. Der trives han nok veldig godt. Jeg tipper han har invitert med seg kompisene sine også. Jeg håper bare de lar være å ha fest. Da kan det nemlig bli lite hyggelig for min del.

Drikkevannet i Oslo har nemlig blitt infisert av parasitter. Nærmere bestemt giardiabakterier, de koselige små bakteriene som slo ut hele Bergen by for noen år siden. Det kan tyde på at de nå har blitt stormannsgale og gjerne vil utvide merittlista med en større og mer folkerik østlandsby. First we take Bergen, then we take Oslo. Og så sikkert Manhattan og Berlin på sikt.

Så nå er det vannkoking for alle strømpenga. Det ironiske er at jeg sjeldent har så lyst på vann som jeg har nå. En lyst som helt sikkert vil forsvinne umiddelbart etter at drikkevannet er erklært trygt igjen. Det er jo ikke før ting forsvinner at du finner ut at de er interessante.

Og det viser seg at det er unge, friske kvinner som er mest utsatt for denne parasitten. Just my luck. Vanndrikking er nesten som å levere inn en 5-ukers lottokupong. For det kan ta opp til 25 dager før sykdommen melder seg. Så nå venter jeg i spenning.

I det minste slipper jeg å ha dårlig samvittighet fordi jeg drikker for lite vann. Alle friskisene som vandrer rundt med vannflaskene sine kan angre bittert. De bærer egentlig på en biologisk bombe.

Det var det jeg visste hele tida. All denne vanndrikkingen kan umulig være sunt.

Kniv i skuffen

"Medlem av:
- Journalistforlaget eller journalistforeningen eller noe sånt noe, men jeg er ikke sikker på om det er så smart. Jeg føler meg litt på gyngende grunn til å være medlem av noe jeg ikke har noen utdannelse innen."
Dorthe Skappel i Magasinet, 13. oktober 2007

Dorthe er neppe æresmedlem av Norsk Journalistlag...

Mitt bidrag til felleskapet

Jeg tror jeg er en byrde for samfunnet.

Kattekarusell

Solid as a rock

På lørdag fant jeg ut at jeg kommer fra en fremragende steinkommune.

Anledningen var et besøk på geologisk museum på Tøyen. I utgangspunktet var vi der for å se på dinosaurskjelletter. Stein har jeg liksom aldri fått helt taket på. Men det viste seg at steinen var mer interessant enn forventet.

For midt blant eksotiske steiner fra India og Tanzania, lå det masse stein fra Bamble! Og det var ikke bare en stein, det krydde av Bamblesteiner i alle størrelser og fasonger. Jeg visste ingenting om at Bamble hadde så mye grått gull å by på. Patriotismen vokste umiddelbart.

Og etter å ha spurt min gode venn google om råd, fant jeg ut at Bamble er en av geologenes drømmeområder. Bamble er altså alle geologers våte drøm! Hvorfor har jeg ikke visst det før nå?

Hvorfor lærte vi aldri noe om Bamblestein på skolen? Hvorfor blir ikke dette markedsført ovenfor steingærne turister?

Her ligger det et enormt potensiale. Dette kan virkelig sette Bamble på kartet en gang for alle. Jeg ser for meg store busslaster med steinturister, stor tilflytning av geologer og annonser i utenlandske reisemagasiner der Bamble blir markedsført som et sted med mye rock'n'roll.

Jeg syns kommunen bør få en stein inn i kommunevåpenet. Samtidig kan kommunens bytte slagord til "Bamble kommune: Solid as a rock"

På en annen side kom det ikke som noen stor overraskelse. Bamblinger er jo tross alt stein sprø hele gjengen.

Hettemåker

22 år har gått og ingenting er forandret.