Kroppen

Kroppen min er en trassig treåring. Kroppen min er en liten drittunge som står i butikken og hylgriner fordi den ikke får sjokolade. Kroppen min har utsatt meg for et komplott, men jeg er heldigvis smart nok til å gjennomskue den.

Jeg våkner om morgenen av at kroppen syter. "Åååå, jeg er så syyyyk!" skriker kroppen og starter snørrproduksjonen med et smell. Jeg tørker unna så godt jeg kan, men nekter å la kroppen knekke meg. Den kan klage så mye den orker, det er bare spill og jeg har uansett ikke tid til å bli syk. Og slik starter krigen. Kroppen jobber iherdig for å få meg til å ta livet med ro. Den kjører på med hetetokter, nyseanfall og hodesmerter. Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere den, dette er bare skitne metoder for å lure meg til å gire ned. "Jeg vet at du bare later som," sier jeg til kroppen, men kroppen bare fnyser og kjører på med mer snørr.

Men det er bare spill. Bare en skitten strategi for å få overtaket over meg. Bare tull alt sammen.

For kroppen skjerper seg når den vet at det er alvor. Som når jeg skal ut og intervjue noen. Jeg snakker naturligvis hardt til den på forhånd, ber den oppføre seg pent og ikke finne på noe tull. Jeg truer med sjokoladenekt, søvnmangel og en joggetur. Og kroppen adlyder. Selv om jeg har snytt opp fem pakker kleenex tidligere samme dag. Når jeg sitter der med intervjuobjektet foran meg, oppfører kroppen seg som om ingenting skulle ha skjedd. Helt eksemplarisk. Den klager ikke, den sender ikke ut falske beskjeder og snørrkrana er plutselig stengt.

Når intervjuet er over, prøver derimot kroppen seg igjen. Når den har meg på tomannshånd, tror den at den har overtaket. Men jeg har skjønt hva kroppen pønsker på, og jeg lar meg ikke lure to ganger. "Vææææær så sniiiill," skriker kroppen til meg, og veksler mellom strie snørrstrømmer og potte tett nese, bare for å irritere. "Kjenner du ikke at jeg er syyyyyk?" Jeg ignorerer den fullstendig.

Jeg vet at den bare orker å holde på sånn i et par dager før den går lei.