Tornerose

Jeg er ikke i tvil om hva som er mitt største organ. Det må være sovehjertet.

Jeg vet ikke hvor dette organet befinner seg eller hva som gjør at det er så ekstremt velfungerende, men for øyeblikket styrer sovehjertet hele tilværelsen min. "Jeg bør stå opp," tenker hodet, men sovehjertet protesterer umiddelbart. "Det er jo så mørkt ute," sier sovehjertet. "Og dyna er så varm og senga så myk. Du trenger vel ikke å stå opp riktig ennå?" "Men det var jo denne fordypningsoppgaven..." forsøker hodet seg, men det er for sent. Sovehjertet har allerede sendt kroppen tilbake til drømmeland.

Sovehjertet elsker slumreknappen på vekkerklokka og gjør alt det kan for å vinne over hodets intense forsøk på å hale meg ut av senga. Når hodet endelig har fått meg til å skru vekkerklokka av, forsøker sovehjertet å overtale meg til å bare ligge et par minutter ekstra i senga før jeg står opp. Og da har sovehjertet virkelig overtaket. For mens jeg ligger der i senga og glipper med øynene for å holde meg våken, gjør sovehjertet øyelokkene blytunge og tvinger meg tilbake i søvn. Og uten noen vekkerklokke til å vekke meg igjen, har sovehjertet atter en gang seiret.

Menneskets søvnbehov er på topp i tenårene, men det skal visstnok dabbe av når man tipper over på tjuetallet. Jeg forlot tenårene for over tre år siden, men har følelsen av jeg stadig sover mer enn noensinne.

Går det an å lide av voksende sovehjerte?