Musevisa

I 1948 ble små, sarte barnesinn skånet for det siste verset av Musevisa. At de små søte musene ble spist av en gammel katt, til og med på selveste julaften, ble for sterk kost for onkel Lauritz, som kastet Alf Prøysens håndskrevne tekst rett i søpla. Men nå har det siste verset stått opp fra de døde, eller fra søppelkassa om du vil...

Og slik lyder det:

"De feiret julekvelden til det ble langt på natt,
men så ble alle spist av en sulten gammel katt.
Men ikke bli nå lei deg for alle disse små,
de svevde opp til himlen med englevinger på.
Når julekvelden feires til neste år en gang,
da synger alle sammen en himmelsk julesang."

Jeg skjønner at dette var i tiden før Tom & Jerry, og ikke minst supertriste Flukta frå Hjorteparken, nådde norske tv-skjermer (det var strengt tatt lite tv-skjermer å oppdrive i Norge i 1948.) Dette er jo tross alt en klassisk happy ending: Musene kommer til himmelen, og den gamle katta får seg et saftig julemåltid. Det onkel Lauritz egentlig gjorde, var å sende katta sulten til sengs på selveste julaften, og til og med uten at noen kunne syns synd på den for det. Vi har jo aldri visst om den stakkars, gamle og sultne katta.

Men hvis barn bør skånes for triste julesanger, lurer jeg på hvorfor ingen noensinne skånet meg for den tristeste julesangen som noensinne er laget, nemlig "Nissens julekveld". Jeg grein like mye hver gang mamma sang den, og sangen satt dype spor i et sart barnesinn.

Bare hør her:
"Den gamle nissen satt så trist på låven julekveld.
"De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv."

Det er en trist julesang, det.