Entusiasme og raseri

I går var jeg publikum på Rikets Røst. Det skjedde nok i et svakt øyeblikk, siden jeg verken syns programmet er skrekkelig morsomt eller har for vane å være publikum på programmer på TV2. Uansett tror jeg nok TV2 angrer på at de ikke fylte opp setet mitt med en mye mer lattermild og jovial person.

Jeg er nemlig en dårlig publikummer. Jeg kan ikke le på kommando. Særlig ikke når jeg hører en halvdårlig vits for tredje gang på rad.

Å være publikum på et program man i utgangspunktet ikke syns er så veldig morsomt, er vel strengt tatt ikke et godt utgangspunkt. Dessuten er det sjeldent et godt tegn når publikum blir foret med gratis øl i forkant av programmet. Kanskje du må være en god skuespiller for å være en suksessfull publikummer. Muligens holder det å være overentusiastisk. Du kommer sikkert langt ved å være drita full. Jeg var ingen av delene.

Selvfølgelig er det alltid nyttig med et lite innblikk i fjernsynsproduksjon. Og publikum i studio kan sikkert brukes til et studium i gruppeadferd. Men det jeg satt igjen med var to såre håndflater.

Så til alle kommersielle tv-produsenter der ute: Ikke hent meg inn som publikum i halvdårlige humorprogrammer. Jeg kan ikke le på kommando. Og jeg drikker ikke øl. Så det nytter ikke å skjenke meg til godt humør. Jeg er nok for kritisk og surmaget til å være entusiastisk over humoropptak. Det har jeg lært på universitetet. Det betyr ikke at jeg har lyst til å være publikum på Holmgang av den grunn...