Det er merkelig hvilke julegaver som brenner seg inn i hukommelsen. Det er ikke nødvendigvis de største og dyreste gavene vi husker best. Heller ikke de mest vellykkede.
Da jeg var veldig liten fikk jeg en Pink Panter-blokkfløyte til jul. Den var rosa og jeg tror faktisk den finnes i kjelleren hjemme et sted fremdeles. Jeg vet ikke hvem jeg fikk den av, men av en eller annen grunn husker jeg den rosa blokkfløyta veldig godt.
Jeg har hatt besøk av julenissen kun en gang. Det var ikke et veldig gledelig møte. Jeg fikk en gave, og den inneholdt et par grønne ullsokker. Jeg ble skuffa og siden har jeg ikke hatt noe særlig til overs for nissen. Dessuten gikk onkel Jørn Roar på do akkurat når nissen var på besøk. Mystisk det der.
Da jeg var sju år fikk jeg en stor eske av mamma og pappa til jul. Jeg var sikker på at det var en dukke som kunne spise og tisse, men det viste seg å være en Nintendo. Den første 8 bits Nintendoen, med Super Mario Bros. 1 og Duck Hunt med pistol(!). Jeg husker ikke om jeg ble skuffa fordi det ikke var en dukke eller om jeg ble positivt overraska over den superavanserte spillmaskina, men jeg fikk nok mer glede av nintendoen enn en eventuell tissedukke.
Jeg har en grandonkel som pleide å gi meg julegaver når jeg var mindre. Han er ikke direkte ung og har aldri hatt barn selv, derfor var ikke alltid julegavene like oppdaterte. En gang fikk jeg en cd, noe han sikkert tenkte var midt i blinken for en tenåring. Problemet var bare at det var en helt vilkårlig cd, som absolutt ikke var interessant i det hele tatt. Ikke vet jeg hvor han hadde fått den fra, men den hadde hvertfall aldri befunnet seg på noen hitliste. Tanken var nok god, men gaven var ikke like vellykket.
Da jeg var 14 fikk jeg mobiltelefon til jul. Som den bakstreverske tenåringen jeg var, hadde jeg naturligvis vært motstander av mobiltelefoner over lengre tid og kunne derfor ikke innrømme at jeg faktisk var glad for å få en selv. Heldigvis kunne jeg si at jeg hadde fått den av mamma og pappa til jul og slapp dermed å forklare hvorfor jeg plutselig brøt alle mine prinsipper, som jeg tidligere hadde vært så sta på.
For et par år siden ønsket jeg meg kakeformer, og fikk nesten bare det. Jeg fikk et par tøfler fra bestefar, som så mer ut som om de var til bestefar enn fra han. Det var mamma og pappa som hadde kjøpt dem og jeg var sikker på at den tanken også var god. Det endte med at vi byttet tøflene inn i sko til mamma, som jeg fikk penger for.
Det er flere julegaver jeg ikke husker enn de som faktisk har festet seg i hukommelsen. Jeg husker så vidt hva jeg fikk til jul i fjor, men håper ikke at det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Det er nok heller et tegn på at vi har det for godt og at vi får for mange julegaver vi egentlig ikke trenger.
Men så er det jo veldig hyggelig med julegaver også da...
