Romjulsdrøm

Romjula er stille. Rimfrost på jordene, lys på trærne, engler i vinduskarmen. Ribbe, kalkun og pinnekjøtt, julestrømpe, pels på tenna og pepperkaker og sjokolade langt oppover i halsen. Veksling mellom penkjole og joggedress. Tv-titting og brettspill, jeg sover halve dagen og rister av meg ribbefett på wii fit. Romjula er fin.

Men plutselig ligger jeg der, midt på natta, med hodet nedi doskåla og all julematen på retur. En søvnløs natt, to kilo ned i vekt, så mye at wii fit blir bekymra for helsa mi, selv om jeg har vært flink og fått lavere bmi. Med andre ord tom for det meste, inkludert energi og næring. Heldigvis forsvinner det like fort som det kom og etter en dag på sofaen er tilstanden i ferd med å normalisere seg.

Men når det første skal være så gæærn't, var timingen ganske god. For selv om immunforsvaret gjerne tar ferie i ferien, klarte den å styre unna alle helligdagene.

Og nå står heldigvis nyttårshelga for tur, med store muligheter for å ta igjen næringstapet.

Jeg er så glad hver julekveld

For mange handler julaften om Tre nøtter til Askepott og Disneys julekavalkade, om julestrømper, riskrem og sprø ribbesvor og om julegaver, juletre og julekaker.

Heldigvis handler julaften om alt det, og mye mer.


Hvorfor jeg er så glad hver julekveld? For da ble Jesus født.

Jeg ønsker alle en gledelig og fredelig julehøytid!

Last Christmas

Jula er tradisjon. Vi henger opp den samme julepynten som vi alltid har hengt opp, på det samme stedet den alltid har hengt. Vi spiser den samme maten som vi alltid har spist, og lager den som vi alltid har laget den. Vi ser de samme tv-programmene som vi alltid har sett, på de samme tidspunktene som vi så dem i fjor, og året før det igjen, og året før det igjen.

Same procedure as last year.

Og en av de største tradisjonene er en liten film om en senil grevinne og en full hovmester. Det er egentlig ganske trist at hele Norge flokker seg rundt et fyllekalas hver lillejulaften, uansett hvor artig det er at han snubler i tigerskinnet og drikker av blomstervasen. Jeg vet at mange barn ler av den fulle hovmesteren, men at mange barn også har en egen privat hovmester hjemme i stua hver jul. Han ler de ikke like mye av. Allikevel er Grevinnen og hovmesteren et av årets mest sette programmer.

Same procedure as every year.

Det ble ingen hvit jul på Herum i år, men det ble ingen hvit jul for hovmesteren heller. I det virkelige liv var hovmester James, eller Freddy Frinton som han egentlig het, en totalavholdsmann som livnærte seg av å spille fulle menn. Han visste nok ikke at fyllestuntet hans ironisk nok får hele Norges befolkning i julestemning år etter år. Jeg har heldigvis kun opplevd hovmesterjul på tv-skjermen, men jeg føler med dem som også opplever det live i sin egen stue. For når mor eller far leker hovmester på selveste julaften, er det ikke så lett å være barn. Det er noe å tenke på for voksne som bare skal kose seg litt ekstra fordi det er jul.

For hvis man vil, går det heldigvis an å skape nye tradisjoner.

Santa Claus is comming to town

Det er mulig at julenissen bor på Nordpolen, men jeg vet hvor han ferierer. I California, naturligvis!

Simply having a wonderful Christmas time

Hvis alt går som i fjor, har du følgende å se fram til i høytiden som ligger foran oss. Jeg presenterer jula i kilo:

• Du vil kjøpe en kilo julepynt.
• Du kommer til å spise 6 kilo klementiner (minus det du har spist hittil i år, men er du som meg, spiser du svært få klementiner når det ikke er desember)
• Til sammen kommer vi til å spise 324 tonn, det vil si 324 000 kilo, julenøtter.
• For ikke å snakke om de 5 000 tonna svinekjøtt vi skal gomle i oss. Det blir i overkant av en kilo per nordmann. (Hvis du har problemer med tilberedinga, kan du forresten ringe ribbetelefonen, den offisielle nødtelefonen for svidd svor.)
  
• Barna dine vil få 10 kilo leker til jul.
• Og er du heldig, eventuelt uheldig, får du samme julegave som Milanos gamle og fattige, nemlig 40 kilo russisk kaviar.

Årets julegris i TA, Sylte, veide forresten 103,026 kilo. Jeg veier nok litt over halvparten, men hvor mye jeg kommer til å veie etter jul, gjenstår å se...

I denne søte juletid...

Jeg synger julekvad

Ting jeg lurer på når jeg synger julesanger:

- Hvorfor er Harald Eia med i "Jeg synger julekvad"? Er det et pr-stunt i regi av Hans Tore Bjerkaas?
- Hvorfor synger the herald angels hark? Er de forkjøla? Eller harker de av andre grunner?
- Hvilke instrumenter spiller medlemmene i fuggelbandet?
- Hvem er de ti som gleder seg i Jerusalem? Hvorfor gleder ikke resten seg?
- Hvordan kan man være fattig hvis man sitter i lønn? Betyr det at jomfru Maria var lavtlønnet?
- Hvordan kan man fly med paradisgrønt? Vil det bli det nye transportmiddelet i framtida?
- Hvorfor bor Jordmor-Matja på taket? Er hun gift med Karlson?
- Hvorfor stod Josef og lo? En jomfrufødsel midt på natta i en stall kunne vel umulig være noe å le av?
- Hvordan kan man vite at Jesusbarnet ble lagd i et krybberom? Var ikke Maria jomfru allikevel?

O jul med din glede

Jeg er sykelig nysgjerrig og prøver nesten alt som er nytt på matfronten, og kanskje spesielt i godterihyllene. Det er mye jeg vet er vondt allerede før jeg har smakt det, som for eksempel Pepsi Max med capuccinosmak, men jeg klarer likevel ikke å la vær å smake. Jeg kan jo ikke være helt sikker før jeg har prøvd.

Så da Tine lanserte sin nye sesongyoghurt med fire ulike julesmaker, var jeg ikke sein med å smake. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg i utgangspunktet var skeptisk, men at enkelte smaker overrasket meg. Og her kommer anmeldelsene av årets juleyoghurt, i beste "hei, det er jul og vi tester alt som har med jul å gjøre, om det er marsipan eller øl, i forbrukerjournalistikkens navn"-stil. Og for å være ekstra tabloid, så slenger jeg på noen terningkast. (De ulike smaksvariantene er gjengitt i kronologisk rekkefølge, etter når jeg smakte på dem. De er testet på ulike dager.)

Ingefær:
Jeg kjenner at jeg er skeptisk allerede før jeg smaker, og det viser seg å være berettiget. Ved første skje virker yoghurten ganske grei, men det er helt til du tygger på en av de små bitene den inneholder. Da får du et ingefærsjokk som absolutt ikke harmonerer med den behagelige yoghurtsmaken. Dette er rett og slett grusomt! Yoghurt og ingefær hører på ingen måte sammen. Etter to skjeer går resten i søpla.
Terningkast 1

Gløgg:
Her er jeg om mulig enda mer skeptisk enn ved ingefærvarianten. Gløgg er jo godt, men passer det sammen med yoghurt? Det viser seg at gløggyoghurten overrasker. Den første overraskelsen er at det faktisk smaker gløgg. Den andre overraskelsen er at yoghurt med gløggsmak faktisk smaker godt. Og den tredje overraskelsen er at det som smaker aller best, er rosinene som finnes i yoghurten. Rosiner i yoghurten er en skikkelig hit! Så selv om det er litt merkelig at yoghurten faktisk smaker gløgg, så er denne yoghurten ganske god.
Terningkast 4

Rom og rosin:
Siden den forrige yoghurten med rosin var en stor suksess, er forventningene til denne ganske høye. Men neida, rosiner i yoghurt er ikke noe automatisk suksesskriterium. For denne yoghurten smaker faktisk alkohol. Og litt alkoholyoghurt på morrakvisten er en litt rar start på dagen. Så til tross for rosinene, så klarer jeg ikke å spise opp denne heller.
Terningkast 2

Fiken:
Jeg forbinder fiken med noe tørka, brune greier som jeg syns smakte rart i barndommen. Derfor har jeg ikke veldig høye forventninger til denne smaksvarianten heller. Men så feil kan man ta. For fikenyoghurt viser seg å være kjempegodt. Det kan kanskje minne litt om sviskeyoghurt i smaken, og fiken er utvilsomt noe som harmonerer godt med yoghurtsmaken. Yoghurten har kanskje ikke noen typisk julesmak, og det trekker jo litt ned når det er et juleprodukt. Men dette er en yoghurt som like god året rundt.
Terningkast 5

Yoghurt med fikensmak utropes herved til testvinner. Kanskje dere skal vurdere å legge den inn i det faste sortimentet, Tine?

When you wish upon a star

I år tenkte jeg at jeg skulle være fornuftig. Jeg tenkte at jeg skulle være fornuftig og innse at jeg har blitt voksen. Og som voksen syns jeg egentlig at det er på tide å slutte å få julestrømpe.

For jeg har jo ikke trodd på julenissen på en evighet (i den grad jeg noensinne har trodd på nissen) og godteri får jeg jo nok av i jula uansett. Og selv om jeg har søte juleminner fra det året jeg mest av alt ønsket meg en tromme til jul og våknet opp julaften morgen og fant en tromme i strømpa, så hadde jeg faktisk i år bestemt meg for å fortelle nissen (også kjent som mamma) at jeg ikke trengte å få julestrømpe lenger.

Men så kom jeg over den fineste julestrømpa jeg noensinne har sett. Stripete, strikket og fargerik, og den var til og med på salg. Og da klarte jeg ikke å styre meg. Så nå har jeg ny julestrømpe og litt blandede følelser med hensyn til om jeg skal ønske meg noe i den.

Men det er jo litt synd å la strømpa henge tom hele jula. Så kjære "julenissen": Det er ikke så nøye med det godteriet, men et julehefte i strømpa hadde vært koselig. Aller mest har jeg lyst på Donald-heftet til Carl Barks.
Og til neste år skal jeg vurdere å slutte på ordentlig.

Oro jaska beana

Vil ungene helst bytte ut Fido med en nakenhund? ICA har julegaven som gjør det mulig:

It feels like Christmas

I dag har jeg bare lyst til å si to ting:

Goodbye fordypningsoppgaven!

Hello juleferien!

Og må jeg få lov til å legge til et aldri så lite hurra.

Hurra!

Schnappi er rød på nesa

Jeg er alvorlig bekymret for den oppvoksende generasjon. I anledningen radbrekking av koselige juletradisjoner, bringer jeg følgende: Schnappi som synger Rudolf er rød på nesen (i et veldig svakt øyeblikk kom jeg til skade for å skrive Snømannen Kalle, men det er selvfølgelig ikke riktig, det er Rudolf er rød på nesen, eller Jing Jingeling som den tydeligvis heter på tysk, evt. på schnappisk) og Last Christmas med Crazy Frog. (Nå kan man vel kanskje ikke påstå at Last Christmas er direkte koselig, men den har i det minste en viss nostalgisk verdi)





Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg bør le eller gråte, men jeg håper inderlig ikke at det er disse søte juleminnene dagens barn kommer til å lengte tilbake til når de en gang blir voksne.

Takke meg til Jul i Skomakergata!

...og til slutt i gryta slipper man til slutt en kilo pepper...

Dette ser kanskje ut som pepperkaker. De fleste vil nok mene at de smaker som pepperkaker også. Men der tar du feil. Dette er nemlig noe helt annet enn pepperkaker.

Disse kakene inneholder ikke et eneste lite fnugg pepper. Ikke en kilo, ikke en teskje, ikke en gang en liten klype. Dette er skikkelig humbug-pepperkaker, men de smaker aldeles fortreffelig (Jeg beklager, Stine, for at jeg har holdt deg for narr, men jeg kan forsikre deg om at "pepperkakene" smaker minst like godt som de ville gjort dersom de faktisk inneholdt den viktigste ingrediensen).

Men nå er jeg engstelig. I Norge finnes det nemlig regler for slikt. For at en appelsinbrus skal kunne kalle seg nettopp appelsinbrus, må den inneholde 8% appelsin. Hvis ikke må den hete brus med appelsinsmak. Og gjelder det for brus, gjelder det sikkert også for kaker, og pepperkaker uten et aldri så lite spor av pepper, er nok kriminalitet i stor skala.

Men hva skal jeg ellers kalle disse kakene? Kanelkjeks? Nellikmenn? På engelsk heter de gingerbread cookies, noe som er litt mer passende, i og med at de faktisk inneholder ingefær. Men ingefærmenn høres ikke akkurat bra ut...

Uansett tror jeg 8% pepper i kakene er litt i overkant.

All I want for x-mas

Jeg er redd årets julegavebudsjett blir høyere enn noensinne.

For jeg kan jo ikke gjøre forskjell, og må dermed også ha julegave til hodet, skuldrene, magen, ørene, halsen og øynene, for ikke å snakke om albuene, knærne....

Oh come all ye faithful

Så har noen gjort det igjen. Pissa på selveste telemarkshelligdommen og gitt Trio julebrus jumboplass i årets julebrustest med 13 av 90 mulige poeng. Og dermed fått hele Telemarks befolkning på nakken.

For du tuller ikke med Trios julebrus, eller grumsa julebrus, som den heter på grenlandsk. Trofaste telemarkinger vil ha grums i julebrusen, og den eneste grunnen til at den gjorde det så dårlig i testen, er fordi det ikke satt noen telemarkinger i testpanelet, i hvert fall hvis vi skal tro de indignerte grumsabruselskerne.

Julebrussmak er altså en regional greie. Kommer du fra Telemark, så elsker du den grumsa julebrusen. Sånn er det bare. Og for de som måtte være i tvil: Grumsa brus er ikke farga appelsinbrus. Sjefen på Trio avviser at den grumsa brusen er Asina med oransje konditorfarge og sier til TA at "Julebrusen har den samme appelsinsmaken, men dette er en helt annen oppskrift". Det er jo vel og bra, men hvis appelsinsmaken er den samme, hva er da poenget med å bruke forskjellige oppskrifter?

Jeg skal innrømme at den grumsa julebrusen er litt feil. For det første er den oransje. Det er jo i grunn litt påskete. Julebrus bør være rød. For det andre smaker den appelsin. Til tross for at appelsiner er en mye brukt julefrukt, strider det mot julebruskotymen. Jeg er ikke helt sikker på hva julebrusen egentlig skal smake, men jeg er ganske sikker på at det ikke er appelsin. Bringebær, kanskje?

Personlig har jeg egentlig ikke vært så veldig begeistret for den grumsa julebrusen. Den har jo verken smakt eller sett ut som julebrus, og derfor har jeg fortrukket den tradisjonelle røde. Men så flytta jeg til Oslo. You don't know what you got 'til it's gone, og på avstand ser både Telemark og den grumsa julebrusen mye bedre ut. Hvis valget byr seg, velger jeg grums framfor rødbrus, rett og slett fordi den grumsa smaker appelsin i stedet for e-stoff- og sukkerbonanza.

Men har jeg enda større valgmuligheter, foretrekker jeg cola. De har nisse på flaska, de også.

(Og de som trenger et lite lyspunkt, før de drukner sine sorger i grumsete julebrus, kan trøste seg med at Trios julebrus terningkast 5 hos DinSide.)

Do they know it's Christmas?

TV 2 har valgt en litt alternativ linje i årets veldedige julegalla.

Det lyser i stille grender

Bamble og Oslo er i grunn ikke så ulike.

Begge steder digger folk blinkende julelys.

I Bamble henger de på privatboliger.

I Oslo henger de i kebabsjapper.

Deilig er jorden

Årets julegave fra moder jord: Et ekstra sekund i 2008!

Jeg ønsket meg senest i fjor 48 timer i døgnet, og jeg føler at dette er et skritt i riktig retning. Jeg har allerede begynt å legge planer for hva jeg skal bruke dette ekstra og helt uventede sekundet til.

Tenk på alt jeg nå får tid til å gjøre! Lese alle bøkene jeg burde ha lest og se alle filmene jeg burde ha sett. Jeg kan være mer sosial, gjøre mer husarbeid og kanskje til og med få tid til å trene. I tillegg vurderer jeg å sove litt lengre om morgenen eller kanskje ta en liten ferie...?

Hvem hadde vel trodd at selveste moder jord skulle ta opp kampen med tidsklemma?

Let me be your father x-mas...

Her om dagen fikk jeg en e-post fra en hyggelig fyr som ville selge meg noen medisiner i anledning julen. Den hadde emnet: "Santa Claus and Chriistmas night!" (Og jeg advarer små barn og svake sjeler mot at julenissen aldri blir den samme igjen etter at dere har lest det kommende sitatet. Sterke scener følger!)

For i e-posten stod det følgende:
"WOW! Santa Claus try our meds and fuck housewife and her daughterr!"

I denne anledning føler jeg at det er passende med et sitat fra Boyzvoices uforglemmelige "Let Me Be Your Father X-mas" (og det er vel omtrent den eneste gangen dette sitatet kommer til å være passende):
"And I promise you that stars will shine
when father Christmas take you from behind."

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig begeistret for julenissen.

Når en pepperkakebaker baker pepperkake-kaker

Nå er pepperkakene bokstavelig talt i boks.

Julestjerna

Jeg gjør som de store, og inviterer en gjesteskribent til bloggen i anledning jula. Her er et juledikt fra Stine, skrevet eksklusivt for dere lesere:

Så ble det min plikt
å skrive et dikt
- og det skulle handle om jula.

Om kaker og brus
og mus i hus
- og om den finest julekula.

Om tente lys
og duker som sys
- men mest om ribbe og grøt.

Julenissen, han kommer
med alt hva han rommer
- han er jo jaggu søt.

White Christmas?

I år har jeg trua!

It's hard to be a nissemann

For noen år siden var jeg en tur i København i førjulstida og besøkte i den anledning Tivoli. Tivoli i desember er julepyntet og gløggduftende og frekventeres naturligvis av julenissen, eller Julemanden, som han heter på dansk.

Julemanden spankulerte rundt blant gjestene og bar på en stor kurv fylt med godteri. Godteriet var naturligvis til barna, og Julemanden delte villig ut til alle små som ville ha. Men en liten gutt gjorde noe som antakeligvis forandret hans syn på nissen for resten av livet.

Gutten tok fornøyd i mot søtsakene, men da han så hva han hadde fått av nissen, stakk han hodet ned i nissens kurv for å se om han hadde noe bedre å by på. Og det hadde han. Gutten spurte derfor nissen om han kunne få bytte til en annen type godteri som han likte bedre.

Det han fikk til svar, var et skarpt blikk og en replikk som i hvert fall har brent seg fast i min hukommelse, og helt sikkert i guttens også. Med en så streng stemme som bare den danske julenissen kan ha, proklamerte nissefar:

- Du må ta det du får av Julemanden!

Og den lille gutten måtte gå slukøret fra stedet, med godteri han ikke likte og med helt nye oppfatninger av den snille julenissen.

Musevisa

I 1948 ble små, sarte barnesinn skånet for det siste verset av Musevisa. At de små søte musene ble spist av en gammel katt, til og med på selveste julaften, ble for sterk kost for onkel Lauritz, som kastet Alf Prøysens håndskrevne tekst rett i søpla. Men nå har det siste verset stått opp fra de døde, eller fra søppelkassa om du vil...

Og slik lyder det:

"De feiret julekvelden til det ble langt på natt,
men så ble alle spist av en sulten gammel katt.
Men ikke bli nå lei deg for alle disse små,
de svevde opp til himlen med englevinger på.
Når julekvelden feires til neste år en gang,
da synger alle sammen en himmelsk julesang."

Jeg skjønner at dette var i tiden før Tom & Jerry, og ikke minst supertriste Flukta frå Hjorteparken, nådde norske tv-skjermer (det var strengt tatt lite tv-skjermer å oppdrive i Norge i 1948.) Dette er jo tross alt en klassisk happy ending: Musene kommer til himmelen, og den gamle katta får seg et saftig julemåltid. Det onkel Lauritz egentlig gjorde, var å sende katta sulten til sengs på selveste julaften, og til og med uten at noen kunne syns synd på den for det. Vi har jo aldri visst om den stakkars, gamle og sultne katta.

Men hvis barn bør skånes for triste julesanger, lurer jeg på hvorfor ingen noensinne skånet meg for den tristeste julesangen som noensinne er laget, nemlig "Nissens julekveld". Jeg grein like mye hver gang mamma sang den, og sangen satt dype spor i et sart barnesinn.

Bare hør her:
"Den gamle nissen satt så trist på låven julekveld.
"De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv."

Det er en trist julesang, det.

Blue Christmas

"Først Lisbeth Skei i nyheitsdelen av Dagsrevyen, deretter Karen-Marie Ellefsen i sportsdelen. Som om ikkje det var nok kom så kanalvert Ingvild Helljesen, også ho med tydeleg preg av lilla. Og så var det klart for Puls, med programleiar Gry Blekastad Almås, og kva var den dominerande fargen på antrekket? Ikkje vanskeleg å gjette, det måtte sjølvsagt bli lilla."

NRK.no rapporterer om at motebildet og adventstida i år sammenfaller perfekt.

Det er 1. desember i dag

Jeg kan jo ikke være dårligere enn jeg var i fjor og i forfjor, og dermed lager jeg atter en gang min egen klimavennlige og digitale adventskalender, nemlig et blogginnlegg hver dag, helt fram til julaften.

Det er veldig vanskelig at det plutselig er 1. desember og fritt fram for alt mulig julestæsj. I det offentlige rom har det det jo vært jul siden midten av oktober, men som juleentusiast har jeg prøvd å holde julestemningen på avstand, for å ikke kverke julefølelsen lenge før desember er i gang. Men i dag starter adventstida, og da er det jo på tide å gire julefølelsen opp et hakk, hvis den i det hele tatt skal komme i mål før julaften. Fra nå av er det bare å strø om seg med juleglitter og englefigurer, lange innpå med pepperkaker og julebrus, spille julesanger på full guffe og handle julegaver til kortet går varmt.

I første omgang tror jeg at jeg skal nøye meg med å finne fram adventsstaken.

Fashion for bitches

Tornerose

Jeg er ikke i tvil om hva som er mitt største organ. Det må være sovehjertet.

Jeg vet ikke hvor dette organet befinner seg eller hva som gjør at det er så ekstremt velfungerende, men for øyeblikket styrer sovehjertet hele tilværelsen min. "Jeg bør stå opp," tenker hodet, men sovehjertet protesterer umiddelbart. "Det er jo så mørkt ute," sier sovehjertet. "Og dyna er så varm og senga så myk. Du trenger vel ikke å stå opp riktig ennå?" "Men det var jo denne fordypningsoppgaven..." forsøker hodet seg, men det er for sent. Sovehjertet har allerede sendt kroppen tilbake til drømmeland.

Sovehjertet elsker slumreknappen på vekkerklokka og gjør alt det kan for å vinne over hodets intense forsøk på å hale meg ut av senga. Når hodet endelig har fått meg til å skru vekkerklokka av, forsøker sovehjertet å overtale meg til å bare ligge et par minutter ekstra i senga før jeg står opp. Og da har sovehjertet virkelig overtaket. For mens jeg ligger der i senga og glipper med øynene for å holde meg våken, gjør sovehjertet øyelokkene blytunge og tvinger meg tilbake i søvn. Og uten noen vekkerklokke til å vekke meg igjen, har sovehjertet atter en gang seiret.

Menneskets søvnbehov er på topp i tenårene, men det skal visstnok dabbe av når man tipper over på tjuetallet. Jeg forlot tenårene for over tre år siden, men har følelsen av jeg stadig sover mer enn noensinne.

Går det an å lide av voksende sovehjerte?

Materialisten 2008

Jeg må visst ønske meg noe til jul. Og jeg må visst gjøre det nå. Jeg skulle ønske jeg hadde mange enkle ønsker, men jeg har kommet opp i en kravstor og relativt velstående alder, som gjør at det meste jeg ønsker meg enten er ting jeg ikke har råd til å skaffe meg selv (med andre ord ganske dyre ting) eller ting jeg rett og slett ikke gidder å bruke egne penger på (ofte dyre ting det også) Så hvis du på død og liv må kjøpe noe til meg og syns at alt dette er unødvendig dyrt, gi pengene til et veldedig formål. Jeg har alt jeg trenger og enda litt til.

Her er lista, i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge:

• Sigma 18-50mm F2.8 EX DC Macro eller Sigma 17-70mm f2.8-4.5 DC Macro (eller noe tilsvarende i original Nikon, men det er strengt tatt ikke nødvendig, med tanke på at jeg er en glad amatør som egentlig ikke har særlig peiling, og derfor antakeligvis ikke vil merke forskjell...)
• Nikon Blitz Speedlight SB-600
• Wii Fit
• Ulltrøyer, med korte eller lange armer (Jeg bruker str. M eller 38)
• Stelton kaffekanne (brun er finest, syns jeg)
• Rosedahl Grand Cru-serien (f.eks. cafèglass,kopper, dessertskåler, boller eller vannglass.)
• Ting fra Eva Solo (f.eks. en lilla kjøleskapskaraffel)
• Ting fra Alessi
• Ting fra Koziol
• En rist til å legge nystekte kaker på (dette er mitt mission impossible-ønske. Jeg har ønsket meg det de siste fire årene, men mangler det fremdeles...)
• Kjøleskapspoesi
• Rayman Raving Rabbids TV Party til Wii
• Wario Land: Shake It til Wii
• Rosti bakeboller (Rød, blå, rosa, grønn, lilla eller andre morsomme farger)
• Stolputer fra Indiska (Jeg finner naturligvis ikke noe bilde av dem på nettet, men de er firkantede og fargerike, og jeg tror de koster 199 kr pr stk.)
• Strikkegensere eller -jakker
• DVD-bokser (f.eks. The Wire sesong 1-5, alle sesongene av Sopranos, Sex and the City shoebox eller Pixar - The Complete Collection)
• Et sølvfarget, rundt fat til å ha lys på (såkalt lysfat)
• Ukulele (kult navn, kult instrument)
• Vekkerklokke med slumreknapp (eller kanskje en Phillips Wake-up light?)
• Bøker er alltid fint å få (f.eks. Zofies verden eller Tales of Beedle the Bard (English, please!))
• Salatklype
• Mobil grill til å ta med i parken i stedet for engangsgrill
• Skritteller
  
• Noe annet nyttig, smart, morsomt eller spennende

Toppen av lykke ville vært en splitter ny MacBook i aluminium, men så sterkt tror jeg faktisk ikke at det går an å tro på nissen.

Til å ha alt jeg trenger, har jeg virkelig mange ønsker. Mye vil ha mer, er det visst noe som heter...

(oppdateringer kan forekomme...)

Det er noe som ikke stemmer...

Bør jeg investere i en slankekur eller en ansiktsløftning når jeg som 23-åring opplever at en eldre mann reiser seg for meg på bussen?

Pest og kolera

Noen ganger skulle jeg ønske at verden var litt enklere å forholde seg til. At virkeligheten var i svart-hvitt. At det var lett å vite hva som var rett. For det finnes alt for mange valg og alt for mange måter å velge feil på.

For eksempel når jeg skal velge brus. Skal jeg velge brus med sukker og risikere å få diabetes 2? Eller skal jeg velge brus med kunstige søtningsstoffer og risikere å få kreft? (Jada, jeg bør selvfølgelig la være å drikke brus i det hele tatt, men vi vet jo alle at det ikke kommer til å skje.)

Skal jeg handle mye til jul for å holde økonomien ved like, og samtidig fylle verden med søppel og CO2? Eller skal jeg skåne miljøet og samtidig sende finanskrisa til nye høyder?

Skal jeg slutte å drikke jus, fordi det skader tennene mine? Eller skal jeg fortsette å drikke jus, fordi jeg trenger de sunne næringsstoffene?

Bør jeg kjøpe matvarer som er importert fra utviklingsland, som gir fattige bønder et levebrød, men samtidig bidrar til global oppvarming? Eller skal jeg velge mat som er dyrket her hjemme, og som skåner miljøet for CO2, men samtidig gjør de fattige bøndene enda fattigere?

Uansett hva jeg velger, så blir det feil. Det er jommen hardt å være menneske.

Men hvis jeg skulle få valget mellom pest og kolera, vet jeg derimot hva jeg skal velge.

Kolera kan nemlig kureres.

Bamblassadør

Da jeg flyttet til Oslo, pleide jeg å si at jeg kom fra Porsgrunn. Ikke fordi jeg er flau over å være bambling, men fordi ingen vet hvor Bamble er. (Mange vet ikke engang hvor Porsgrunn er, jeg har fått spørsmål om det er i nærheten av Moss...)

Nå har jeg slutta å være skapbambling. (Det er for øvrig ganske umulig for meg å være det hvis jeg må presentere meg med fullt navn.) Når noen spør meg hvor jeg kommer fra, proklamerer jeg høyt og stolt at jeg kommer fra Bamble, og da får jeg stort sett en av tre reaksjoner:
1. Hæ? Hvor er det?
2. Der har jeg vært på håndballcup.
3. Der har vi hytte.
Hvis noen benytter alternativ 1, er jeg nøye med å forklare hvor Bamble ligger og å namedroppe både Porsgrunn, Skien, Grenland og Telemark i samme slengen. Det pleier å hjelpe.

Men nå lurer jeg på om jeg har dratt Bamblepatriotismen litt langt. Det er mye som tyder på at jeg snakker veldig mye om Bamble. Av en eller annen grunn husker alle jeg treffer at jeg er fra Bamble, selv om de fleste aldri har hørt om Bamble før de møtte meg. Det er greit nok at folk instinktivt spør om jeg mener til Bamble når jeg sier at jeg skal hjem en tur. Litt mer bekymringsverdig er det at jeg stadig får kommentarer som: "Jeg kjørte gjennom Bamble i sommer, og da tenkte jeg på deg."

Snakker jeg veldig mye om Bamble? Jeg tror ikke det. Jeg satser på at det er (det belastende) mellomnavnet mitt som gjør utslaget. Dessuten tror jeg Bamble har godt av å ha en ambassadør i Oslo.

Jeg burde nesten ha blitt lønnet av Bamble kommune.

Innsøkt

Google er kanskje min beste venn, i hvert fall en utømmelig kilde til nyttig og unyttig kunnskap. Lurer jeg på noe, er jeg ikke sein med å google det, uansett om det gjelder kjente eller ukjente personer, historie, geografi, filmskuespillere eller fremmedord. Og jeg er ikke alene.

For jeg har installert en fiffig funksjon som gjør at jeg kan se hvilke ord folk har søkt på når de tilfeldigvis havner på bloggen min. Og denne lista er ganske interessant.

Her er de ti siste stikkordene som har ført folk inn hit fra google (jeg linker søkeordene opp til innlegget googleren havner på, i tilfelle noen er nysgjerrige):

• gummibukse
• julegaver tenåring
• gilde julekalender 2007
• 1000 brikkers puslespill
• julestrømpe hvilke dato?
• julepapir prøver
• sende spiselige gaver
• frøydis straume
• rare avisoverskrifter
• hvor høy er eva longoria oh hvor mye kilo har hun

Jeg vet ikke hva disse folkene var ute etter, men jeg er ganske sikker på at det ikke var bloggen min. Jeg har ikke særlig peiling på gummibukser, vet ingenting om vekta til Eva Longoria eller Gildes julekalender 2007 og har aldri skrevet noe om Frøydis Straume (men det er det noen andre som har gjort, i en kommentar). Men jeg vet at jeg pleier å få julestrømpe på julaften morgen, så den korrekte datoen er nok 24. desember, for deg som lurte på det.

Jeg vet ikke om denne lista sier mest om hva folk søker på eller om hvilke merkelige ting jeg skriver om. Den bekrefter i hvert fall at det ikke bare er jeg som googler mye rart.

Ingenting er sikkert

Overhørt samtale mellom to personer, la oss for eksempel kalle dem "mamma" og "pappa".

Pappa: Skal vi lage sånne poteter i ovnen, da eller?

Mamma: Jeg vet ikke, jeg. Har vi nok poteter, da?

Pappa: Jeg vet ikke, jeg. Hvor er potetene hen, da?

Mamma: Jeg vet ikke, jeg. Ligger de ikke på kjøkkenet?

Pappa: Jeg vet ikke, jeg.

W

Tidenes mest underholdende president? Dette er mitt favoritt-Bush-øyeblikk:



Fra nå av må vi bare ta til takke med Silvio Berlusconi...

Obamarama

I dag er det en historisk dag. I natt ble verdenshistorien omskrevet, slik den har blitt så mange ganger før. Men denne gangen kan jeg tydelig høre det historiske suset.

Jeg har ikke opplevd krigen, og jeg var ikke født da mennesket landet på månen for første gang. Jeg er for ung til å huske Berlinmurens fall, men jeg kan såvidt erindre at kong Olav døde, fordi jeg var sur for at de byttet ut barne-tv med sørgemusikk. Jeg vet hvor jeg var da flyene kræsjet inn i World Trade Center og da Norge slo Brasil i fotball-VM. Jeg husker begravelsen til prinsesse Diana, NOKAS-ranet, tsunamien i Asia og da Kurt Nilsen vant første og eneste World Idol. Jeg var der når ingenting kræsjet 1. januar år 2000, og jeg så at amerikanerne fisket Saddam Hussein opp av en hule i Irak (på tv, vel å merke).

Men i natt, da alle øyne var rettet mot Amerika, da historien ble endret, da USA fikk sin første svarte president. Da sovnet jeg. Jeg sovnet rett og slett fra verdenshistorien. Dette var once in a lifetime, en gang i verdenshistorien, men det hjalp ikke. Jeg orket ikke mer. Klokka to måtte jeg krype under dyna og legge meg. Da var ingenting avgjort. Da jeg våknet i dag, var Barack Obama valgt til president i USA. Verdens mektigste mann. Og jeg hadde sovnet fra hele greia.

La oss derfor håpe at valget blir historisk på mer enn en måte og at jeg klarer å holde meg våken nok til å få med meg fortsettelsen.

Grattis, Obama!

Novemberjul

Jeg har julestemning. Det er 4. november, og jeg har allerede kommet i julestemning. Det er et stort problem.

Jeg har julestemning, og det plager meg. Julestemning er ingen konstant følelse. Den kommer før eller senere til å gå over, og da begynner antakeligvis jula å nærme seg. Og det er et hav av tid, for å ikke å snakke om 20-30 sider med fordypningsoppgave, mellom meg og juleferien. Det er for tidlig. Alt for tidlig. Jeg vil ikke.

Jeg har julestemning, og det begynner å gå meg på nervene. Det kan ikke være meninga at det skal begynne å snø i slutten av oktober? Eller at det skal være nisse på colaen så tidlig? Julemarsipanen har jo vært i butikken i over en måned, men de trenger vel ikke å begynne å sende reklamer med julaftenhistorier i begynnelsen av november? Og hvorfor flyter postkassa mi over med julereklame? Jeg har ikke bruk for ribbeform og tomtegløgg helt ennå.

Jeg har julestemning, og jeg skylder på handelstanden. På kommersialismen. På julenissen. Og kanskje litt på USA. Og Nidar. For ikke å glemme snøen. Og skolen. I forrige uke var jeg på Ikea, og da kjøpte jeg julepapir. I oktober! Jeg har blitt svak. Før var jeg prinsippfast som få, nå er jeg så svak at jeg kjøper julepapir og julelys to måneder før jul. Jeg skammer meg.

Jeg har julestemning, men mest av alt er jeg redd. Redd for at julestemningen skal forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at jula skal bli bakestress, gavemas og pyntejag.

Redd for at jeg har blitt for voksen for jula.

I (heart) dyrenytt

Denne helga har vært en gledeshelg for dyrenyttelskere . Sjeldent har vi sett så mange historier om heroiske hunder, forvirrede elger eller hissige otere på en gang.

For ikke å glemme de oppsiktsvekkende dyrenyhetene VG kunne bringe, nemlig Se, for et fehue! og Au, for et merreritt!

Det er tydelig at det er en ny trend i dyreriket å kjøre hodet fast mellom trær, og jeg gleder meg til å høre rapporter om andre dyr som også prøver seg på denne risikofylte aktiviteten. Snart kan vi nok lese om andre treskaller i dyreriket, som sauer (Se, for en fåreskalle!), katter (Nei, for en kattastrofe!), fjærkre (Se, for en hønsehjerne!), lamaer (Du store alpakka, for et lamatryne!), mus (Satt musestille) og elger (Skogens kong(l)e) som også har satt seg fast i skogen. Er vi heldige, vil vi også få gladnyhetene om grisen som greide å komme seg løs på egenhånd (Fytti grisen, for en heldiggris!)

Og hvis du i mellomtiden skulle få dyrenyttabstinenser, kan jeg røpe at både Aftenposten og NRK har egne sider for dyrenytt på nett (merkelig nok har ingen av dem lenker til disse sidene på forsiden), mens VG i det siste har vært den fremste kilden til dyrenytt på papir. Eller så kan du jo bare slå på Animal Planet.

Catwoman

50% av landets katter er overvektige. I hvert fall hvis vi skal tro Perfect Fit, som lever av å selge slankefor til feite katter. Selv har jeg to katter som er jojo-slankere av rang, og dermed har jeg litt vanskeligheter med å tro på dette. Men dette slankeforet er ganske interessant:
Glem Atkins, Nutrilett og Fedon, nå er det kattemat som gjelder!

Men trenger jeg virkelig å slanke meg? Perfect Line har svar på det også. De har nemlig en In-Form-test, der du kan sjekke om katten din er overvektig. Og kan mennesker spise katteforet, så bør de vel kunne ta kattetesten også. Jeg prøver testen: Er katten din (altså jeg) overvektig?

Spørsmål 1: Kjenner du lett kattens brystkasse (uten å trykke) når du lar fingertuppene dine gli mot pelsretningen?

Hmm... Jeg har dårlig med pels, men velger å la fingeren gli oppover langs overkroppen. Så lenge jeg holder meg sånn noenlunde i midten og ikke støter borti andre mer utstående objekter i brystregionen, så er vel svaret ja.

Spørsmål 2: Kjenner du lett kattens ryggrad (uten å trykke) når du lar fingertuppene dine gli mot pelsretningen?

Fremdeles dårlig med pels, men jeg tror det blir ja på dette spørsmålet også.

Spørsmål 3: Kjenner du lett kattens skulderblad og hoftebein når du lar fingertuppene dine gli mot pelsretningen?

Jeg ignorerer pelsretningdelen, og svarer igjen ja.

Og da kommer resultatet:

"Ekstremt tynn
Katten din har svært lite eller mangler kroppsfett.
Anbefaling: Ta med katten til undersøkelse hos dyrlege så snart som mulig."

Hvem skulle vel ha trodd at jeg var kattetynn? Det positive med dette er vel at jeg slipper å spise slankefor, selv om jeg tviler sterkt på påstanden om at jeg mangler kroppsfett. Jeg skal definitivt slutte å veie meg og heller ta kattetester på nettet for å se an formen.

Og det er ikke lenger en kattastrofe hvis noen skulle komme til å kommentere at jeg har lagt på meg. Nå vet jeg nemlig hva jeg skal svare. Jeg er tross alt ekstremt tynn til katt å være.

Trikketaktikk

Min sosiale kompetanse blir for alvor satt på prøve hver gang jeg går på trikken. Ikke nok med at jeg aldri er sikker på når jeg bør reise meg, jeg er heller ikke sikkert på hvor jeg bør sette meg ned.

Se for deg følgende scenario: Du kommer inn på trikken, og det sitter en person på hvert dobbeltsete. Hvilket sete velger du? Det åpenbare valget ville vært et dobbeltsete som var helt ledig, men det finnes altså ikke denne gangen. Du er nødt til å velge deg en sidemann.

Og her har jeg gått i fella gang på gang. Jeg har elegant spasert forbi det første ledige setet og umiddelbart begitt meg ut på tynn is. For hvor skal jeg sette meg nå? Det må jo være en grunn til at jeg gikk forbi det første ledige setet, og grunnen må jo være personen som sitter der. Og med mindre vedkommende hadde veldig mange poser eller veldig stor veske, finnes det egentlig ingen god grunn til å gå forbi han. Men nå er det for seint. Nå må jeg finne en annen person lengre bak som det er mer naturlig at jeg setter meg ved siden av. Og dermed må jeg begynne å velge sidemann med omhu. For jeg vil jo ikke såre noen.

Hvis jeg på de neste to setene kan velge mellom en kvinne og en mann, velger jeg alltid kvinnen. Hvis det er to menn, velger jeg etter alder. Jeg tror jeg virker mer troverdig som trikkepassasjer hvis jeg alltid velger å sette meg ved siden av en som ligner på meg selv. Da tenker kanskje resten av passasjerene at jeg liker med bedre ved siden av noen på min egen alder, eller at jeg føler meg tryggere ved siden av en kvinne enn en mann.

Men hva hvis jeg kan velge mellom en svart og en hvit? Kan jeg da velge den hvite? Det tør jeg rett og slett ikke, og her spiller ikke alder eller kjønn noen rolle. Hvis jeg velger den hvite framfor den svarte, er jeg sikker på at den svarte kommer til å tenke at jeg velger den hvite fordi den ikke er svart. Det gjør jeg ikke, men det er best å velge den svarte for å være på den sikre siden.

Men som oftest spaserer jeg forbi hele rekka med seter, og finner ut at det tryggeste er å stå.

Jig glidir mig til middig

Snakkas!

Det ser mørkt ut...

Til og med blokka mi er emo...

Kroppen

Kroppen min er en trassig treåring. Kroppen min er en liten drittunge som står i butikken og hylgriner fordi den ikke får sjokolade. Kroppen min har utsatt meg for et komplott, men jeg er heldigvis smart nok til å gjennomskue den.

Jeg våkner om morgenen av at kroppen syter. "Åååå, jeg er så syyyyk!" skriker kroppen og starter snørrproduksjonen med et smell. Jeg tørker unna så godt jeg kan, men nekter å la kroppen knekke meg. Den kan klage så mye den orker, det er bare spill og jeg har uansett ikke tid til å bli syk. Og slik starter krigen. Kroppen jobber iherdig for å få meg til å ta livet med ro. Den kjører på med hetetokter, nyseanfall og hodesmerter. Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere den, dette er bare skitne metoder for å lure meg til å gire ned. "Jeg vet at du bare later som," sier jeg til kroppen, men kroppen bare fnyser og kjører på med mer snørr.

Men det er bare spill. Bare en skitten strategi for å få overtaket over meg. Bare tull alt sammen.

For kroppen skjerper seg når den vet at det er alvor. Som når jeg skal ut og intervjue noen. Jeg snakker naturligvis hardt til den på forhånd, ber den oppføre seg pent og ikke finne på noe tull. Jeg truer med sjokoladenekt, søvnmangel og en joggetur. Og kroppen adlyder. Selv om jeg har snytt opp fem pakker kleenex tidligere samme dag. Når jeg sitter der med intervjuobjektet foran meg, oppfører kroppen seg som om ingenting skulle ha skjedd. Helt eksemplarisk. Den klager ikke, den sender ikke ut falske beskjeder og snørrkrana er plutselig stengt.

Når intervjuet er over, prøver derimot kroppen seg igjen. Når den har meg på tomannshånd, tror den at den har overtaket. Men jeg har skjønt hva kroppen pønsker på, og jeg lar meg ikke lure to ganger. "Vææææær så sniiiill," skriker kroppen til meg, og veksler mellom strie snørrstrømmer og potte tett nese, bare for å irritere. "Kjenner du ikke at jeg er syyyyyk?" Jeg ignorerer den fullstendig.

Jeg vet at den bare orker å holde på sånn i et par dager før den går lei.

Verden slik Google ser den

CO2 is king

Dette er en plastpose fra H&M. Alle er tydeligvis ikke like opptatte av å være politisk korrekte:

Kanskje H&M står i ledtog med FrP?

Juba, juba

Frisører er gode til å snakke med folk. Og noen frisører er spesielt gode til å stille spørsmål. Gjerne om mer eller mindre private ting. Da min frisør greide å spørre seg fram til at jeg jobbet som guide på NRK, ble hun veldig imponert. (Følgende samtale er fritt etter hukommelsen.)

Frisøren: Da ser du vel masse kjendiser, da?

Jeg: Joa, jeg ser jo noen...

Frisøren: Det tror jeg ikke at jeg hadde takla. Jeg blir helt gæær'n når jeg ser kjendiser.

Jeg: Du blir fort vant til det. De er jo bare vanlige folk.

Frisøren: Hvilke kjendiser har du sett, da?

Jeg: Jeg har vel sett de fleste som jobber i NRK.

Frisøren: Hvem er den største kjendisen du har sett, da?

Jeg: Jeg vet ikke helt... Statsministeren?

Frisøren: Åja. Jeg vet ikke hvem som er statsminister nå, jeg.

Dialektfordommer

Av en eller annen grunn tror jeg at alle i hele Norge snakker østlandsdialekt. Når jeg ser et bilde av noen, har jeg store problemer med å se for meg de kan snakke verken bergensk eller trøndersk. Jeg vet ikke om det er et uttrykk for min Oslo-imperialisme eller om grunnen er bokmålsdominansen i norske skriftmedier, men i min fantasi finnes verken skarre-r eller a-infinitiv.

Da jeg første gang så et intervju med Erlend Loe på tv, fikk jeg nesten sjokk. Han var jo trønder! Jeg visste naturligvis at han var trønder, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at han faktisk var trønder.

Det samme skjedde med Mette Marit. Da Mette Marit åpnet munnen offentlig for første gang, gikk det plutselig opp for meg hva det innebar at hun var fra Kristiansand. Hun var jo sørlending! Hvem skulle vel ha trodd det?

I mitt hode er alle østlendinger inntil det motsatte er bevist.

Det er verst med journalistene. Ikke nok med at jeg tror at de er østlendinger, jeg tror i tillegg at de er pene. Ofte stemmer ingen av delene. Kjendiser blir fotografert fra alle tenkelige vinkler, og dermed har en stakkars tilskuer en viss mulighet til å danne seg et bilde av hvordan de ser ut. Journalistene blir kun presentert gjennom bylinebilder.

Bylinebilder er en forbannelse for nysgjerrige lesere. For det første er de ofte veldig gamle. De fleste journalister var penere da de var unge, og derfor tar de seg ikke bryet med å oppdatere bylinebildet sitt når de blir eldre. Forståelig nok. I tillegg er bylinebildene ekstremt klaustrofobiske. Toppen av hodet får vi sjeldent se, det samme gjelder haka. Det er tydeligvis trangt om plassen i norske aviser. På bylinebildet skal journalisten se så kul, tøff eller pen ut som mulig, avhengig av om du jobber i sport-, nyhet- eller kulturavdelinga. Kast på en fiffig lyssetting og en kunstnerisk beskjæring, så er vi i mål.

Det er veldig få journalister som ligner på bylinebildet sitt. De fleste syns nok det er ganske trist, mens noen få faktisk bør være veldig glade for det. Bylinebildet er grunnen til at jeg får et dobbelt sjokk hver gang jeg ser en kjent journalist på tv for første gang: "Hva? Er hun fra Tromsø? Og er hun virkelig så gammel?"

Det er det som er så fint med tv-tryner: Du vet hvor du har dem. Jeg kommer aldri til å bli overrasket over at Jon Gelius, Ingvild Bryn eller Siri-Lill Mannes har røtter utenfor oslogryta.

At Morten Abel var fra Stavanger, så jeg derimot aldri komme.

Vil du bli millionær

Opptil flere ganger i uka arver eller vinner jeg millioner av dollar. Og euro. Og pund. Det er ikke ende på hvor mange gavmilde rikinger jeg er i slekt med og hvor mange e-postlotterier jeg blir trekt ut i. Jeg begynner rett og slett å bli steinrik. Og merkelig nok bor veldig mange av slektningene mine i Afrika. Jeg visste at alle verdens mennesker stammer fra Afrika, men jeg hadde ingen anelse om at det var så kort tid siden mine slektninger utvandret derfra.

Her om dagen fikk jeg en veldig interessant henvendelse. Den var nemlig på norsk. De fleste andre slektningene mine har ikke vært i Norge på en stund og har derfor skrevet på engelsk. Men her hadde jeg altså en advokat som har kjennskap til det norske språk. Jeg har derimot litt problemer med juriske termer og skrivemåter, og derfor blir dette brevet litt kryptisk for meg.

Det åpner veldig fiffig. Overskriften er "Eiendeler av min avdøde klient" Jeg vet ikke om det er snakk om armer eller bein, glassøyer eller gebiss, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke er så veldig sugen på å arve noen deler av verken levende eller døde klienter.

Og så fortsetter det: "I am Barrister Cristian Brown (esq.) en advokat og personlige advokat til ovenstеende navn klient of mine, et nasjonalt av landet som har en service-bedrift tilknyttet Electric Authority her i Benin republikk." Jeg lar den setningen stå for seg selv.

Og så døde han, tragisk, i en bilulykke, denne steinrike klienten, altså, og helt tilfeldig var han i slekt med meg. "Min klient ble en vellykket og en oppnådd familie mann, som gjorde nok formue før han brått døde." Og denne formuen skal jeg altså arve. Hele 13,4 millioner dollar. Det var nok for den oppnådde familiemannen, og da er det nok for meg.

Herr Brown skriver videre: "Jeg har besluttet å følge sin slektningene gjennom Internett, for å finne et medlem av hans familie ikke mye fremgang ble registrert. Coincidentally, jeg kom over navnet ditt og til min overraskelse, du bærer en lignende etternavn med min klient." Pussig. Det er ikke mange som har samme etternavn som meg her i Norge, 27 for å være nøyaktig, men det kan jo hende at det er et veldig vanlig navn i Benin.

Og så litt bla-bla-bla, før godeste herr Brown fortsetter slik: "Jeg søker ditt samtykke til å presentere deg som Neste of Kin eller familiemedlem til den avdøde, siden du er på en fordel, fra samme land, slik at inntektene av denne gjenværende saldo av sin kontrakt midler verdi på $ 13,4 millioner dollar kan være utbetalt til deg." For det første, jeg vil ikke bli presentert som Neste of Kin. For hva i all verden er Kin? Kan det være skrivefeil for kinn? Men hva betyr neste of kinn? Jeg er forvirra. Men jeg er tydeligvis på en fordel, uten at jeg skjønner hvordan det går an å være på en fordel, for ikke å glemme at jeg er på en fordel, fra samme land. Fra samme land? Hvilket land da? Benin? Jeg er ikke fra Benin? Er jeg fra Benin?

Herr Brown vil at vi skal dele regningen, lover at alt følger juridiske retningslinjer, vil at jeg skal ringe han eller sende han en mail på den særdeles seriøse epostadressen som slutter på euro26.hu, et ungdommelig domene fra Ungarn, og enda mer bla-bla-bla. Og han avslutter med en vennlig hilsen:

Respekt Hilsen
Barrister Cristian Brown (Esq)

Jeg tror jeg har like mye respekt for Cristian Brown som jeg har for Grandiosa.

Bare må ha det

Helt fra jeg var liten har jeg lært at melk er sunt. – Du må drikke melk for å få sterke bein, sa mamma, og jeg slukte det rått. Siden jeg aldri har vært veldig glad i melk, har jeg i stedet prøvd meg på snarveier som ost og yoghurt. Og caffe latte. For kaffe er jo den nye helsedrikken, med så mye antioksidanter at cellene danser av glede. Hvis du kombinerer melk og kaffe, må jo det være kanon, tenkte jeg. Så dum går det faktisk an å bli.

For det viser seg at en caffe latte, som kaffe og melk heter på jålete byspråk, inneholder hele 200 kalorier og 12 gram fett. Det kan jeg lese i den kulørte ukepressen, som er min ukentlige kilde til helsenytt. Og selv om jeg aldri har talt en kalori i hele mitt liv, skjønner jeg at jeg bør mene at det er mye. Siden kaffen i seg selv ikke inneholder noen nevneverdig mengde kalorier, er det melka som er synderen. Melka gjør meg rett og slett feit.

Det er kua som har skylda. Den ser kanskje nasjonalromantisk og melkesjokoladesøt ut der den står og gomler gress, men egentlig står kua på den grønne eng og lar livsfarlige klimagasser strømme ut fra endetarmen, mens juret koker med fettholdig væske. Og ikke nok med det, kukjøtt, eller oksekjøtt som det heter i butikken (ingen vil vel spise ei gammal ku), gir deg kreftsvulster både her og der. Kua er terror på fire bein, finansiert av dine skattepenger.

Problemet er at jeg elsker mat. Særlig rødt kjøtt. Og caffe latte. Jeg er med andre ord dømt til å mislykkes. ”Drikker du en kopp caffe latte hver dag i løpet av et helt år, vil du legge på deg ti kilo i året,” leser jeg med store øyne i et av de helsefokuserte kvinnebladene. Og det er bare begynnelsen. Skal jeg tro kvinnebladene, og det skal jeg jo, kommer kroppen min til å bli et mye romsligere sted å bo i løpet av de neste årene. For hvis du spiser en desiliter cashewnøtter hver dag, blir det tjue kilo ekstra i løpet av et år. Femti gram melkesjokolade gir deg femten kilo ekstra og en halvliter cola gir deg ti. Hvis jeg regner litt på mitt ukentlige inntak av caffe latte, nøtter, sjokolade og cola, finner jeg ut at jeg ved årets slutt vil veie 24 kilo mer enn jeg gjorde ved årets begynnelse. Og da har jeg ikke regnet med alt det andre jeg spiser i tillegg, som rødt kjøtt og skumle karbohydrater, som helt sikkert vil gi meg en 30-40 kilo ekstra i året. Minst. I løpet av et par år vil jeg nok ha vokst ut av min egen leilighet, og innen jeg fyller 30, vil jeg være på god vei mot 500 kilo. For forbrenning driver jeg tross alt ikke med.

Ifølge VG er det ett fett om du drikker en latte eller spiser en vaffel. Hvorfor har ingen fortalt meg dette tidligere? Da hadde jeg mye heller spist vafler.

Heis veis

Vi hadde hørt skrapelydene i flere dager allerede. Noe var definitivt galt med heisen. Allikevel valgte vi å gå inn i den. Selv om den ikke greide å treffe etasjen vi stod i. Det bør være en god grunn til å styre unna når heisen befinner seg 10 centimeter under gulvet. Men vi er optimister og lar oss ikke stoppe av en heis som ikke oppfører seg som den skal.

Dama som stod i heisen, skulle opp. Vi skulle ned. Hun skulle bare opp en etasje, derfor gikk vi opp først. Heisdørene lukket seg, men heisen så ikke ut til å bevege seg. Dama trykket på 6. Heisen beveget seg litt, på en hoppende, veldig lite heisaktig måte. Vi så nervøst på hverandre. Nå stod det 0 i displayet som viser hvilken etasje du befinner deg i. Vi trykte på knappen som skal åpne dørene. Heisen hoppet litt igjen. Nå stod det 6 i etasjedisplayet. Dørene åpnet seg ikke, og vi trykte igjen. 0 i displayet. Hopp, hopp, sa heisen. Trykk, trykk, sa vi. 6 sa displayet. Hopp, hopp. Trykk, trykk. 0. 6. 0. 6. Trykk, trykk, trykk. Hopp, hopp, hopp.

Dama i heisen trykte på alarmknappen. Da åpnet dørene seg. Vi befant oss i 3. etasje. Selv om heisen mente vi vekslet mellom etasje 0 og 6. Jeg prøvde å ikke tenke på hva hoppingen egentlig skyldes og har tatt trappene siden.

TGI friday

Fredag ettermiddag i en matbutikk på vestkanten anbefales ikke. I hvert fall ikke når du prøver å rekke en kino. For folk på vestkanten handler mye. Og sikkert ekstra mye på fredager.

Dama foran oss i kassa var sulten. Hun handlet hvertfall nok mat til å overleve en liten verdenskrig. Yoghurt, paprika, tacosaus, franske oster, en pose full av kiwi. Kassaapparatet pep en munter melodi, mens vi trippet utålmodig bak henne i køen.
- Det blir 1650 kroner, sa kassamannen.
- Å ja, sa dama muntert, som om det var den naturligste ting i verden, før hun betalte med kort, puttet alle varene i poser og kjørte den overfylte handlevogna ut av butikken. I kassa ved siden av stod en mann som også hadde fylt vogna si til bristepunktet. Opp på kassebåndet havnet blant annet fem agurker, en kasse med glasscola og en liten haug med hamburgere. Hvis han ikke skulle ha fest, må han ha en veldig stor familie. Håndtverkeren bak oss i køen var av den mer beskjedne typen. Han skulle bare ha en pakke med mazariner, i tillegg til ti plastpakkede punsjruller. Kvantitet er tydeligvis tingen på Oslo vest.

Vi rakk forresten kinoen. Akkurat.

Mazel tov

New York viste seg fra sin varme og fuktige side denne onsdagen seint i juli. Jeg var målrettet på vei oppover 6th Avenue på jakt etter det lovede land, rettere sagt fotobutikken på 18th Street, der utvalget var stort og prisene lave. Dette skulle bli en merkedag i livet mitt, i hvert fall for samboer'n, som av naturlige grunner er hakket mer fotointeressert enn meg. Jeg skulle kjøpe mitt første speilreflekskamera.

Kamerakjøpet ble også en kulturell opplevelse. Det ble ikke bare mitt første speilreflekskamera, det var også første gangen jeg ble ekspedert av en jøde. Det viste seg nemlig at hele personalet på Adorama var jøder. Det er vel i og for seg ikke noe mer unaturlig enn at alle som jobber på FotoVideo antakeligvis er kristne (i det minste på papiret), særlig ikke siden 40% av verdens jøder bor i USA. Allikevel ble jeg tatt litt på senga da jeg så menn med mørke flosshatter og korketrekkerkrøller bak disken i en fotobutikk.

Min ekspeditør het Gary, hadde en liten kalott på hodet og var i veldig godt humør siden han akkurat hadde spist lunsj, antakeligvis akkompagnert av en kopp kaffe, noe jeg kunne lese ut fra den store, brune flekken han hadde fått på skjorta si. Jeg valgte å ikke si noe om det. Han skaffet meg både kamera og det nødvendige utstyret, sikkert mer enn utstyr enn nødvendig, men dollarkursen var lav og kredittkortet skinnende nytt, og jeg lot dermed alle hemninger fare. Gary var høflig og smisket diskret med meg da han spurte foreldrene mine om jeg ofte fikk høre at jeg lignet på Scarlett Johansson, noe han tydeligvis mente, særlig siden han hadde sett henne i virkeligheten en gang i Disneyland da hun var liten. Jeg vet ikke om det lettere tilslørte komplimentet fikk meg til å kjøpe mer, antakeligvis ikke, siden jeg visste hva jeg skulle ha på forhånd, men jeg gikk uansett lykkelig ut av butikken med mitt nye kamera i hånda.

I New York er lørdag den nye søndagen, i hvert fall i fotobutikkbransjen. Adorama er nemlig stengt på lørdag, antakeligvis på grunn av den jødiske sabbaten. Av rein og skjær nysgjerrighet sjekket jeg også åpningstidene på B&H, New Yorks, og for øvrig også verdens, største fotobutikk, og det viste seg at du også her vil møte lukkede dører dersom du prøver lykken på en lørdag. I New York er det tydeligvis jødene som har gjort det skarpest i fotobransjen.

Moralen er: Legg aldri ut på kamerashopping i New York på en lørdag. Men hvis du vil ha et nytt kamera, og en opplevelse du ikke kan få i Norge på kjøpet, bør du handle kamera i New York på en søndag. Av en ortodoks jøde med korketrekkerkrøller.

(Helt tilfeldig fant jeg et bilde av Gary på Flickr. Uten kaffeflekk på skjorta, men i like godt humør som da han solgte meg mitt kamera. Du kan jo ikke unngå å bli sjarmert av et sånt smil.)

5,4

Det er en første gang for alt. Første skritt, første skoledag, første bil, første kyss. Jeg har opplevd mitt første jordskjelv.

Eller burde jeg kanskje si overlevd mitt første jordskjelv? For når jeg leser norske avisers dekning av skjelvet, var det kanskje hakket mer dramatisk enn hva jeg fikk med meg.

Skjelvet varte i fire sekunder. Det føltes kanskje som seks. Jeg stod i andre etasje i en trehytte i Disneyland og ventet på å dra på jungelcruise da bygningen begynte å riste. Vi trodde det var en av båtene som hadde kræsjet inn i bygget og forholdt oss derfor rolig. Mange trodde nok at det var en del av attraksjonen. Da bygget hadde svaiet i flere sekunder, tenkte jeg: "Her er det noe som ikke stemmer. Dette skal ikke skje," men det streifet meg aldri at jeg stod midt i et jordskjelv.

Sakte, men sikkert ble vi evakuert ut av bygget, mens de som jobbet der bare gliste og spurte om vi hadde lagt merke til jordskjelvet. Jeg følte meg litt dum som ikke hadde skjønt at det var et jordskjelv, og skulle ønske jeg visste det der og da, så jeg kunne nyte øyeblikket litt mer. Du opplever jo ditt første jordskjelv bare en gang i livet.

Da vi kom tilbake til hotellet og skrudde på tv, skjønte vi hvor big deal dette jordskjelvet egentlig var. På nyhetskanalene snakket de ikke om annet enn skjelvet, selv om det ikke hadde gjort særlig mer skader enn å velte noen hyller i en matbutikk. Vi følte at vi var i begivenhetenes sentrum, selv om skjelvet for vår del hadde vært relativt udramatisk. Det ble tross alt målt til 5,4 på richters skala, noe som klassifiseres som et moderat skjelv. Og det er vel ikke så gæærn't til nybegynnere å være...

Ane redder verden - Obama style

Barack Obama mener at fulle bildekk redder verden (noe John McCain for øvrig syns er ganske tåpelig, men han om det.) Og følg med Mr. Obama, her skal du få et tips, helt gratis, om hvordan du kan utvide miljøengasjementet ditt.

I USA er middagsporsjonene umenneskelig store. De er så store at vanlig dødelige mennesker ikke har sjans til å spise opp maten de blir servert på restaurant. En gjennomsnittlig amerikansk middagsporsjon kunnet nok mettet en gjennomsnittlig afrikansk landsby. Og her ligger nøkkelen til en renere klode. For hvis du reduserer størrelsen på middagsporsjonene i Amerika, er jeg sikker på at du kan redde verden.

Amerikanere er som kjent, alt for feite. Og det er vel ikke så rart, når et gjennomsnittlig måltid inneholder ti millioner kalorier og den daglige mosjonen består av å lukke opp garasjedøra og sette seg i bilen. Og det finnes knapt noe mer miljøfiendtlig enn feite mennesker, skal vi tro helseprofessor Ian Roberts. De spiser mer, bruker mer flybensin og promper antakeligvis mer enn tynne mennesker. Og promp er som kjent et av de største klimatruslene vi har.

I tillegg blir det veldig mye søppel av for store porsjoner. For folk som ikke er for feite, klarer ikke å spise opp all maten. Og dermed havner den i søpla.

Løsningen på klimaproblemet er dermed enkel: Kutt ned på mengden mat i amerikanske restauranter. Da får vi tynnere mennesker, mindre søppel og en renere klode. Med andre ord en vinn-vinn-vinn-situasjon.

Det er visst en karriere som amerikansk president jeg burde ha satset på...

The American dream

Alt er større i Amerika: Middagsporsjonene, bilene, tyggispakkene, juicekartongene, sofaene, tvene og colaflaskene, men også patriotismen, serviceinnstillingen og gjestfriheten. Og opplevelsene.

Du kan si hva du vil om USA, om George W. Bush, om krig, kapitalisme og klimaproblemer, om terrorjakt, verdenspoliti, fattigdom, helsevesen og dobbeltmoralisme. Du kan hate USA så mye du vil på avstand, det kan jeg også, men jeg kommer alltid til å elske USA på ferie.

For USA som ferieland, er rent, pent og trygt. Folk er hjelpsomme og vennlige, vi snakker samme språk og har mer eller mindre samme kultur. Vi forstår hverandre. Og det er noe spesielt med California-sola og med pulsen i New York. For ikke å snakke om hamburgere med barbequesaus, Coca Cola, Oreo cookies, donuts og Disneyland. Borte bra, men hjemme best, sier kanskje noen, men USA er akkurat så passe langt borte at det nesten føles som å være hjemme. Bare uten god melkesjokolade og grovbrød. Og det går det an å leve uten noen uker. Særlig når dollarkursen er på fem kroner, og prisene dermed er en tredel av det de er hjemme.

For i USA henger de klærne dine klare til deg i prøverommet og skriver navnet ditt på døra, og selv om de skriver det feil, uttaler de Ann på så klingende amerikansk at du ikke kan unngå å bli sjarmert. Amerikanere dulter aldri borti noen på gata, uten å si "excuse me" og "I'm so sorry" med største ydmykhet. De spør deg hvordan du har det når du kommer inn i butikken, og selv om de sikkert ikke bryr seg om hva du svarer, er det hyggelig å bli spurt. Du får gratis påfyll av brus på restauranter, villt fremmede folk snakker med deg på toget og ekspeditrisen kaller deg gjerne "sweetie" hvis hun får sjansen. Dessuten har jeg aldri fått så mange komplimenter som da jeg som korthåret ungpike besøkte de forente stater. (Jeg velger å ikke nevne teite ting med USA, som at momsen aldri er inkludert i prisen du ser på prislappen, at alt kan kjøpes for penger, noe som er kjipt for de som ikke har noen, at du må betale for å motta smser, at du alltid lukter klor etter at du har dusjet eller at de har fem reklamepauser i løpet av en friendsepisode. Hvertfall ikke i denne omgang.)

Og hvis noen fortsatt lurer på hvordan jeg hadde det på ferie, så kan jeg røpe at det rett og slett var strålende.

Time out

Hva er grunnen til at folk slutter å blogge? Kanskje er det glemsomhet, eller ubetenksomhet, eller kanskje latskap, mangel på kreativitet, motivasjon eller lyst, eller rett og slett at man bare slutter å blogge og har vanskelig for å begynne igjen.

For det er greit å holde opp en uke eller to. Kanskje til og med en måned. Men du kommer til slutt til et punkt der du har holdt opp så lenge at det aldri blir naturlig å begynne igjen. For når du ikke har skrevet noe på veldig lang tid, så må du jo ha gått og grublet på noe skikkelig bra. Noe som virkelig er smart eller morsomt eller bare veldig gjennomtenkt. Og jo lengre tid det går, jo bedre må det jo være. Derfor tror jeg mange rett og slett slutter for godt. Comeback er alltid risky business.

Jeg har ikke tenkt ut noe lurt. Jeg fikk bare veldig mye annet å gjøre. Jeg kommer allikevel tilbake på bloggebanen, rett og slett fordi jeg ikke kunne la en litt tvilsom tegning stå som mitt siste digitale fotavtrykk til evig tid.

Pensumutdrag

Pensum kan være så mangt. Dette er hentet fra "Anvendt retorik". Tolk det som du vil.

Feriemodus

Jeg har endelig tatt påskeferie. Det har immunforsvaret mitt også.

Kroppen er tydeligvis et finurlig system. I det siste har min begynt å stille seg selv inn i et uønsket feriemodus, som går ut på at den i feriene slipper til alle ulumskheter som den vanligvis blokkerer. Med andre ord er det fritt fram for alle sykdommer når det er ferie.

Det samme skjedde nemlig i jula. Så fort kroppen gjør et ørlite tegn på å slappe av, tar basseluskene overhånd. Immunforsvaret er på ferie, her er det fest!

Men kroppen er jo ganske smart også. Jeg har nemlig ikke tid til å bli syk utenfor feriesesongen. Å bli syk utenfor feriesesongen, eller sykesesongen om du vil, betyr et lass med ekstraarbeid. På mitt studie må alle obligatoriske oppgaver leveres inn, og sykdom er ingen gyldig unnskyldning. Det er forresten ingen gyldige grunner for å ikke levere oppgavene, jeg tror ikke engang det hjelper å dø. Siden oppgavene kommer på løpende bånd, betyr det at du får flere oppgaver samtidig dersom du skulle være så uheldig å bli syk. Og flere oppgaver samtidig, med stramme deadliner og høye arbeidskrav, kan føre til at du jobber til du blir sliten, kanskje så sliten at du blir syk. Og da er du tilbake til start og kommer til å bli enda sykere neste gang, fordi du da må ta igjen enda flere oppgaver. En rimelig ond sirkel, med andre ord.

Derfor er jeg glad at kroppen min er såpass smart at den skjønner at hvis den noen gang skal orke å bli syk, så må det være nå. Og så hardt som immunforsvaret jobber resten av året, så fortjener det litt ferie det også.

Sykdom er ikke noe jeg prioriterer i hverdagen. Nå skal det bli deilig å få ferie, så jeg for en gangs skyld har tid til å bli littegranne dausjuk.

Verdens navle

Hvor ligger egentlig Brevik? I Porsgrunn kommune? I nærheten av Skien?

MAGASINET har skjønt det. Brevik ligger naturligvis utenfor Bamble!

Endelig en journalist som har geografikunnskapene i orden.

Selvdiagnose

Jeg har lest en magasinartikkel og funnet ut at jeg er syk. Nesten døden nær, tror jeg.

For det jeg trodde var uskyldige plager, viser seg å være symptomer på at noe er alvorlig galt. For det første viser kroppen min tegn på matintoleranse. Jeg er ganske sikker på at jeg mangler omega-3. Vitaminer og mineraler også. Jeg har symptomer på dehydrering, dårlig blodsirkulasjon, dårlig søvn og opphoping av avfallsstoffer. Væskeinntaket mitt er for lavt. Og mine hvitprikkede negler kan visst være et tegn på skrumplever. I tillegg er jeg stressa.

Ganske dårlig stelt, med andre ord.

Også jeg som følte meg så bra.

Så feil kan man visst ta.

Hanskehunger

- Du har vel ikke tenkt til å fri i dag? spurte samboer'n i dag morges, lettere nervøs.

I dag er nemlig dagen jentene endelig har lov til å fri. Det er fire år til neste gang. Han var vel redd for at jeg skulle syns at fire år ble lenge å vente. Eller så var han engstelig for at han måtte ut og kjøpe hansker.

For hvis gutten sier nei i dag, må han kjøpe 12 par hansker til jenta. Hanskene skal skjule jentas manglende forlovelsesring. Nakne fingre er tross alt pinlige greier.

Dette kan med andre ord være en lykkedag for hanskehungrige jenter. Men du må være villig til å ta risken. For hva hvis gutten sier ja? Ja, da sitter du der med skjegget i postkassa, eller henda i lomma om du vil. Trøsten er vel at hansker er en populær julegave fra fantasiløse ektemenn. Men du må nok klare deg med ett par i året.

Hanskehimmelen frister ikke meg. Jeg foretrekker votter, men kan godt tenke meg 12 par av noe annet. 12 par sko for eksempel. Eller 12 vesker. Den beste kompensasjonen for et nei hadde vel vært 365 sjokolader, for å trøstespise hver dag i ett år framover. Eller kanskje 366, siden det tross alt er skuddår.

Jeg vet uansett ikke om jeg gidder å vente fire år på neste mulighet. Vi har vel blitt mer likestilte enn som så?

Er det i det hele tatt noen som frir lengre?

Politisk litteratur

Det er ikke alle forfattere som prøver å skjule sine politiske sympatier.

Språkspjåk

Det er ikke så lett å illustrere bøker som handler om språk. Språk er jo fryktelig lite visuelt. Men språkbokmakerne er kreative. Særlig når det kommer til bildetekster.

"Korfor forandrar språket seg? Ja, det kan en undre over når en ser denne karen."

Ja, det skal være visst...

Copycat

"Kan du teksten, kan du vinne! The Singing Bee er et morsomt og lekent underholdningsprogram for hele familien, der poenget ikke nødvendigvis er å kunne synge rent, men å kunne riktig tekst. I det øyeblikk bandet slutter å spille, er det opp til deltakeren å fortsette. Tekstferdighetene avgjør hvem som kan stikke av gårde med 50.00 kroner og den gylne mikrofon."
TV3 om sitt nye musikkgameshow "The Singing Bee".

"- Her kan man tjene masse spenn. Man trenger ikke kunne synge reint, man må bare kunne teksten, sier Tshawe Baqwa. «Kan du teksten?» er et gameshow som starter opp på TV 2 etter påske. Her gjelder det å være god til å huske sangtekster, og en halv million kroner står på spill."
TV2 om sitt kommende musikkgameshow "Kan du teksten?"

Kreativiteten er tydeligvis på topp i tv-bransjen for tida.

Fritidsproblemer

På en måte kan jeg forstå folk som søker på seksuelle ord og uttrykk på nettet. De har helt sikkert noen lyster de ikke får tilfredsstilt andre steder. Men det viser seg at folk søker på de utroligste ting på de merkeligste steder.

Det sjuende mest populære ordet å søke på i Bokmålsordboka på nett det siste året var nemlig fitte. 4159 lurte på hvordan man staver dette kuriøse ordet. Mye tyder på at de kåte dyslektikerne er menn, for kun 1529 har søkt på ordet kuk.

Hvem er disse menneskene? Dyslektikere fra pornobransjen? Sarte mennesker som er redde for å bli overstimulerte? Menn med ekstremt god fantasi? Poeter som skriver erotiske dikt og har gått tomme for synonymer?

Eller er det bare folk med ekstreme fritidsproblemer? Fitte og kuk er jo tross alt noen av de enkleste ordene man kan skrive.

Det viser seg dessuten at nynorsfolk er blygere, eventuelt mer opplyste, enn bokmålsbrukere. Det var kun 1529 som søkte på fitte i Nynorskordboka. Kanskje det egentlig heter noe annet på nynorsk?