Julefred

Ribba står i ovnen og pakkene ligger under treet. Askepott har fått sine tre nøtter og Jimmy gresshoppe har sunget om ønskestjerner. Jeg har hørt juleevangeliet og sunget "Deilig er jorden" og snart kommer gjestene som er ribbesultne og juleklare. De kommer nok til å beskue pakkehaugen under juletreet, før de akker seg litt over at det er utrolig mange pakker i år (igjen). Så blir det julemetthet og juletretthet som bare julaften kan frembringe.

Det gjenstår bare en ting før julehøytiden trer inn: Å ønske dere alle en gledelig og fredelig jul!

Måtte julefreden senke seg over de tusen hjem!

Juletre

Jeg tror det er juletreet vårt som har stått modell for uttrykket "ser ut som et juletre".

Det er visstnok sånn at juletrepynten forteller mye om den som eier den. Jeg tror ikke at jeg vil at noen skal lese vårt juletre. Det er kanskje en smule glorete, men så er det jo bare jul en gang i året også. Dessuten er det viktig med tradisjoner i jula og juletreet vårt har sett sånn ut så lenge jeg kan huske. Et grantre med glitter og lys midt i stua kan vel uansett ikke se elegant ut, så da kan man jo liksågodt ta den helt ut.

En annen lillejulaftentradisjon her i huset er at vi henter fram skrullenissen. Da ler mamma like godt som hun gjør hvert år, fordi hun syns den ser så rar ut. Og så sier hun at hun syns den ligner litt på onkel Hans. Og ler litt til.


I tillegg pynter vi med dorullnissene jeg lagde da jeg gikk i barnehagen. Den fineste av alle er julegul og har mistet armene.

Men det spiller vel ingen rolle at den er gul - for det er jo jul!

Julegaver

Det er merkelig hvilke julegaver som brenner seg inn i hukommelsen. Det er ikke nødvendigvis de største og dyreste gavene vi husker best. Heller ikke de mest vellykkede.

Da jeg var veldig liten fikk jeg en Pink Panter-blokkfløyte til jul. Den var rosa og jeg tror faktisk den finnes i kjelleren hjemme et sted fremdeles. Jeg vet ikke hvem jeg fikk den av, men av en eller annen grunn husker jeg den rosa blokkfløyta veldig godt.

Jeg har hatt besøk av julenissen kun en gang. Det var ikke et veldig gledelig møte. Jeg fikk en gave, og den inneholdt et par grønne ullsokker. Jeg ble skuffa og siden har jeg ikke hatt noe særlig til overs for nissen. Dessuten gikk onkel Jørn Roar på do akkurat når nissen var på besøk. Mystisk det der.

Da jeg var sju år fikk jeg en stor eske av mamma og pappa til jul. Jeg var sikker på at det var en dukke som kunne spise og tisse, men det viste seg å være en Nintendo. Den første 8 bits Nintendoen, med Super Mario Bros. 1 og Duck Hunt med pistol(!). Jeg husker ikke om jeg ble skuffa fordi det ikke var en dukke eller om jeg ble positivt overraska over den superavanserte spillmaskina, men jeg fikk nok mer glede av nintendoen enn en eventuell tissedukke.

Jeg har en grandonkel som pleide å gi meg julegaver når jeg var mindre. Han er ikke direkte ung og har aldri hatt barn selv, derfor var ikke alltid julegavene like oppdaterte. En gang fikk jeg en cd, noe han sikkert tenkte var midt i blinken for en tenåring. Problemet var bare at det var en helt vilkårlig cd, som absolutt ikke var interessant i det hele tatt. Ikke vet jeg hvor han hadde fått den fra, men den hadde hvertfall aldri befunnet seg på noen hitliste. Tanken var nok god, men gaven var ikke like vellykket.

Da jeg var 14 fikk jeg mobiltelefon til jul. Som den bakstreverske tenåringen jeg var, hadde jeg naturligvis vært motstander av mobiltelefoner over lengre tid og kunne derfor ikke innrømme at jeg faktisk var glad for å få en selv. Heldigvis kunne jeg si at jeg hadde fått den av mamma og pappa til jul og slapp dermed å forklare hvorfor jeg plutselig brøt alle mine prinsipper, som jeg tidligere hadde vært så sta på.

For et par år siden ønsket jeg meg kakeformer, og fikk nesten bare det. Jeg fikk et par tøfler fra bestefar, som så mer ut som om de var til bestefar enn fra han. Det var mamma og pappa som hadde kjøpt dem og jeg var sikker på at den tanken også var god. Det endte med at vi byttet tøflene inn i sko til mamma, som jeg fikk penger for.

Det er flere julegaver jeg ikke husker enn de som faktisk har festet seg i hukommelsen. Jeg husker så vidt hva jeg fikk til jul i fjor, men håper ikke at det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Det er nok heller et tegn på at vi har det for godt og at vi får for mange julegaver vi egentlig ikke trenger.

Men så er det jo veldig hyggelig med julegaver også da...

Julestemning

Det er ikke akkurat snø, men det er i det minste hvitt og kaldt. Dessuten knaser det under beina når du går. Det får vel holde. Jeg kan ikke være for kravstor heller.

Dessuten er det jo ganske pent.

Julestrømpe

Kjære julenissen!

Jeg tror jo egentlig ikke på deg. Ikke liker jeg deg heller, hvis du mot formodning skulle finnes. Men noen fyller jo julestrømpa mi hvert år, så hvis ikke det er nissen, henvender dette seg til hvem det måtte være som går nissen i næringa.

Jeg kom hjem til mor og far her om dagen og begynte å rydde i skapet på rommet mitt, for å slippe å bo i en koffert hele jula. Og innerst inne i skapet fant jeg rester etter fjorårets julestrømpe. Jeg hadde tydeligvis ikke spist opp alt innholdet.

Dette er på ingen måte en klage. Du har gjort en strålende jobb med å strømpefylling i alle år (bortsett fra det sjebnesvangre året du glemte hele greia, men det har jeg bestemt meg for å tilgi deg for). Men fjorårets erfaring tilsier at sure ting ikke er en hit i julestrømpa. Det var nemlig bare sure ting som lå igjen fra i fjor.

Det er ikke det at jeg ikke liker sure ting. Men det kan virke som om jula ikke helt er sesongen for surt snop. Ellers er jeg ikke særlig kravstor, jeg liker nesten alt. Både sjokolade, lakris, drops og karameller. Og det meste annet.

Strømpa ser ut som alltid og henger der den pleier. Du trenger ikke fylle den helt full, men et julehefte og litt knask hadde vært bra. Men det er med andre ord ingen vits i å putte så mye sure kuler og sånne ting i strømpa, for det blir altså ikke spist. Ingen liker å vel å kaste godteri?

På forhånd takk!

Julehorror

Jeg er som kjent redd for julenissen. (Men det har jeg jo skrevet masse om før, for eksempel her og her.)

Men for dere som fortsatt anser julenissen som en godslig gammel mann, her er bildene som viser nissens egentlige dritskumle jeg.

Grøss...

Juletradisjoner

Mamma har sagt den gyldne replikken hun leverer hver desember, når jula kommer susende i superfart og pliktene overmanner henne mentalt.

"Jeg lurer på om det blir jul i år, jeg... Jeg har jo ikke rukket å gjøre noe til jul ennå."

Det blir hvertfall ikke jul før mamma har tvilt på nettopp det. Så da er det vel håp i år også.

Julegjest

Det er ganske vanlig å få gjester i jula, men hjemme har vi fått en litt uvanlig førjulsgjest. Han har funnet seg veldig godt til rette, det virker nesten som om han tror at han bor her.

Vår nye julegjest er venn med bikkja, men ikke helt kompis med kattene. Han forlanger mat og stell, men er ellers ikke særlig kravstor. Og han venter ikke til noen kommer og lukker opp for han, men spaserer rett inn, uten å banke på.

Han er svart, korthåret og rimelig kjælen. Men ingen vet hvor den lille pusen kommer fra. Han bare dukket opp og oppførte seg som om han var hjemme. (Og så ikke ut til å la den noe kjølige velkomsten fra de andre kattene gå inn på seg)

Hvis noen savner han, er det bare å si ifra. Han har det fint her, men har sikkert ikke noe imot å komme hjem til jul.

Juleoverraskelse

Her om dagen så jeg på Barnas Superjul på NRK. Da fikk jeg meg en stor overraskelse.

De sa Jesus!

På barne-tv!

I førjulstida!

Det må ha vært en glipp.

Julehandel

La oss bare innrømme det. Julehandel er alt annet enn kos. Det er hyggelig å gi bort julegaver til de vi er glade i, men selve kjøpesituasjonen er sjeldent noen fryd. Stressede julehandlere med overtrukket visakort, som skal krysse av alle kjente på en milelang huskeliste, kan gjøre julehandelen til et levende mareritt. Derfor er det viktig at alle gjør sitt beste for at seansen blir så smertefri som mulig.

Kjøpesenterkotyme bør være elementært for de fleste. Men i julehandelens desperasjon virker det som om folk glemmer alt de har av sunn fornuft og gjerne går over lik for å skaffe seg de rette julegavene. Her er fem tips for en mer effektiv julehandel for alle. For førjulstida er ikke tiden for å gå å dille på kjøpesenteret.

1. Ikke stopp rett etter rulletrappa. Det kommer noen bak deg, de er i bevegelse og er ikke interessert i å gå på trynet bare fordi du vil ta deg en pust i bakken. Stå et annet sted hvis du skal lalle.
   
2. Hvis du er ute for å gå og valse sakte i ditt eget tempo, har du ingenting på et kjøpesenter å gjøre en lørdag før jul. Ruslere er døden for julestressa shoppere. Klarer du ikke holde tempoet oppe er det nok best å holde seg hjemme.
3. Skal du på død og liv stoppe, så hold deg inntil en vegg. Det er viktig å ikke hindre trafikken.
4. Barna dine er selvfølgelig viktige, men det er kanskje en idé å la være å kjøre tvillingvogna inn i senterets minste butikk når den allerede er overfylt fra før av. Småbarnsforeldre bør også ta hensyn til andre.
   
5. Kø er kø. Still deg bakerst og smør deg med tålmodighet. Det blir din tur til slutt.

Og til dere bak disken: Det er lov å smile, selv om dere har mye å gjøre.

Julepropaganda

Skilt ved fødselen, julespesial 2:

Juleferie

Ingen vekkerklokke, ingen pensumlesing, ingen bekymringer. Med andre ord: Juleferie!

En god anledning til å feire med et ferievers fra den udødelige "It's hard to be a nissemann":

"Nånn can have free when it is jul
Free both from arbeid and from school
But when you are a nissemann
That's simpelthen not nå you kainn"

Jommen godt jeg ikke er en nissemann!

Juleeksamen

Her følger en autentisk scene fra dagens muntlige eksamen i journalistikk.

Eksaminator 1: Kan du forklare litt om kva som er gode og dårlege spørsmål i ein intervjusituasjon?

Ane: Åpne spørsmål er gode spørsmål og lukkede spørsmål er dårlige.

Eksaminator 1: Kan du gje meg eit døme på eit opent spørsmål?

Ane: Hva mener du med det?

Eksaminator 1: Eg lurte berre på om du kunne nevne eit spørsmål som er opent.

Ane: Hva mener du med det?

Eksaminator 1: Jau....eit døme på eit spørsmål du anser som opent.

Eksaminator 2 (dulter borti eksaminator 1): Det er jo det ho svarar på.

Eksaminator 1: Å ja, sjølvsagt. (Ler litt brydd)

Julestria

Det er sjeldent jeg har så lyst til å vaske do, skrubbe dusjen, tømme søpla, rydde leiligheten eller pusse vinduer som i dag. I morra har jeg nemlig eksamen.

Et sikkert tegn på at jula nærmer seg er at juleeksamen nærmer seg ennå fortere. Pensumlesing er min personlige julestri. Selv om jeg har mest lyst til å handle julegaver og lage julepynt, så må jeg heller forberede meg til eksamen. Det er lite som kan sette julestemningen på samme måte som Etikk for journalister...

Hvem har bestemt at eksamen på død og liv må være rett før jul? Helt sikkert noen hedninger. Når juleferien kryper nærmere, stiger ikke akkurat motivasjonen i taket. Det jeg aller helst vil er å bli ferdig med hele greia, så jeg kan ta juleferie.

Men jo mer jeg prøver å forberede meg, jo mer uforberedt føler jeg at jeg er (jamfør utdanningsparadokset). Og i morra har jeg 30 minutter på å bevise at jeg faktisk har lært noe dette semesteret. Muntlig. Jeg håper jeg har lært nok til å la skravla gå i en halvtime. Ikke det at det pleier å være noe problem. Men jeg skal jo helst snakke om noe pensumrelevant.

Hva jeg ønsker meg til jul? En bestått eksamen og litt pensumfri...

Julebakst

Hvem har vel lyst til å lese til eksamen når man heller kan bake pepperkaker?

Julesang

På nettet finner man så mangt. Her er en veldig grafisk versjon av bjelleklang...

(Anbefales ikke sarte sjeler og sikkert ikke barn under 16 heller...)

*knis*

Julemiddag

Vi sliter med vasking og baking og shopping og pynting før jul. Alt skal være tipp-topp i den store høytiden. Vi skal ha de beste kakene, den fineste pynten og de dyreste gavene. Derfor er julemiddagen et sant mysterium.

For selv om alt annet skal være det ypperste i jula, er det stikk motsatt med julemiddagen. På julaften tar vi nordmenn det verste vi kan finne. Jo dårligere maten er, jo mer julestemning får vi. Vi gafler i oss gammel, tørka sau, grisehud og fisk som enten er råtten eller kjemikaliebehandlet.

De tøffeste velger det siste alternativet. Lutefisk er nemlig noe av den dårligste maten du kan finne.

Wikipedia kan komme med følgende informasjon om julefavoritten:
"Når denne behandlingen er ferdig er fisken full av lut, har en pH-verdi på 11–12 og er giftig. For at den skal bli spiselig, må den igjen legges i bløt i kaldt vann i 10 dager."

Med andre ord er lutefisk litt som ekstremsport i matform. Giftig mat er alltid en slager rundt middagsbordet og høyner stemningen i et hvert juleselskap. Lutefisken er for dem som ikke syns julegavene er spennende nok. Ingenting er vel som er realt giftkick på julekvelden?

Det er vel ikke uten grunn at det går med mye akevitt på en lutefiskmiddag. Noe må man jo døyve nervene med.

Julebrus

Noen er mer glad i julebrus enn andre.

Julepost

I dag har jeg vært på postkontoret for å sende min årlige julepakke til USA. Hvert år blir jeg like overrasket over hvor dyrt det egentlig er. Det koster nemlig like mye å sende pakka over there som det koster å kjøpe innholdet. Jeg håper i det minste at den stive prisen inkluderer en liten klimakvote.

Når jeg sender denne pakka, begår jeg også årets første juleløgn. Jeg håper at det edle motivet veier opp for den skitne metoden. Jeg vil jo at pakka skal komme fram og derfor er jeg redd for å fortelle hva den egentlig inneholder.

Det er ikke så ille som det høres ut som. Jeg sender hovedsaklig spiselige ting over dammen, men er litt usikker på hvorvidt tollmyndighetene er glad for at jeg smugler mat over landegrensene. Derfor blir de spiselige gavene kamuflert som uspiselige, men kun på pakkseddelen, naturligvis.

Melkesjokolade blir til bøker og marsipangriser til leketøy. Nytt av året er at gløgg forvandles til såpe.

Problemet er at jeg i år måtte oppgi telefonnummer, "i tilfelle tollmyndighetene finner ut at noe mangler" som den behjelpelige mannen på postkontoret fortalte meg. Jeg fikk umiddelbart et snev av panikk. Hva hvis tollmyndighetene ringer og lurer på hva man kan lese på melkesjokoladen? Eller hvordan man vasker seg i gløgg? Hva skjer egentlig med pakkseddelløgnere?

Jeg er litt nervøs, og prøver å forberede meg på om jeg skal spille dum eller innrømme svindelen hvis noen fra tollen ringer. Eventuelt kan jeg bare overbevise dem om gløgg faktisk funker bra som dusjsåpe.

Gløgg gjør deg kanskje en smule klissete, men det er helt sikkert bra for huden. Dessuten gir det deg jo en herlig julekroppslukt.

Julenissen

Skilt ved fødselen, julespesial:

Julepynt

Ops, jeg gjorde det igjen. Leiligheten er julepyntet og unnskyldningen er ikke et hakk bedre enn den var i fjor (da jeg for øvrig satt fram julepynten på nøyaktig samme dato som i år, noe som naturligvis er helt tilfeldig) Jeg må jo sette fram julepynten nå, hvis jeg i det hele tatt skal få sett den i år. Det bryter med alle mine prinsipper, men å kvitte seg med noen staheter er kanskje en del av det å bli voksen...

Jeg mener nemlig at julepynten bør få ligge i esken fram til lillejulaften. Adventsstaker og lilla lys er greit, julegardiner og julelys ute kan godtas under tvil, mens nisser er totaltforbudt før 23. desember. Det er tross alt da jula begynner.

Allikevel har jeg altså brutt med alle mine prinsipper og satt ut julepynten i dag. Jeg har til og med tatt fram Jesusbarnet! Han kunne jo ikke ligge igjen i esken alene.

Selv om dette ser ut til å bli en vane, lover jeg å slutte med det så fort jeg skal feire jul i mitt eget hjem. Æresord.

Julepølse

Det er lite som er så ekkelt som hvit julepølse. Pølser skal være brune og smake kjøtt, ikke være hvite og smake krydderbonanza. Den ser ekkel ut og smaker ekkelt.

Hvordan har egentlig pølsa blitt hvit? Det finnes jo ikke hvitt kjøtt (med unntak av kylling, som jeg tviler sterkt på kan spores i julepølsa). Det er utvilsomt noe muffens med julepølser.

Men Gildes nye pølsepåfunn er om mulig enda mer på kanten enn den hvite pølsa. Det er greit at barn skal få sin egen lille pølsevariant, men det hadde kanskje vært lurt av Gilde å tenke gjennom navnet og alle mulige assosiasjoner det kan vekke, før de gikk for denne kreative julevarianten...

Juledorull

Det er lite som kan måle seg med følelsen av et rødt reinsdyr mot rumpa...

Julekalender

Endelig 1. desember! Fra nå av blir hver dag en fest, med sjokolademumsing og gambling i liten skala. Det er nemlig tid for julekalendere!

Sjokoladekalendere er egentlig selvbedrageri på høyt nivå. Den ørlille sjokoladebiten er ikke nok til å stille mitt sjokoladesug og får meg bare til å få lyst på mer. Jeg mistenker sjokoladekalenderen for å være et psykologisk prosjekt. Utfordringen er å få kalenderen til å vare helt til julaften, og ikke la selvbeherskelsen gå dukken og hive i seg alle sjokoladene på en gang. Til nå har jeg bestått prøven hvert år, selv om jeg bare har blitt reddet av å alltid ha mer sjokolade på lur i skapet.

Flaxkalender og sjokoladekalender er ikke nok. For å gjøre nedtellingen mot jul komplett, gjør jeg som i fjor og blogger ned til jul. Hver dag serverer jeg et nytt juleord, helt fram til julaften. Følg med, følg med!

Nissenytt

I går traff jeg julenissen. Og julenissen nummer 2.

Ikke nok med at sjokket over at det faktisk finnes to julenisser var stort, julenissen hadde flere hemmeligheter på lur.

For det første snakket han tysk, noe den norske nissehjelperen omtalte som "ekte nordpolsk". Jasså, så de snakker tysk på Nordpolen? Hvorfor lærte vi aldri det i geografitimene på barneskolen?

Julenissen har også litt problemer med å skille høytidene fra hverandre. Derfor spilte han "Deg være ære", noe jeg er rimelig sikker på at er en påskesalme.

Når begynte forresten nissen å spille lirekasse?

Dessuten tror jeg at julenissen er John Fredriksens ukjente bror. Det forklarer vel hvordan han har råd til alle julegavene...

Fytti grisen!

I dag nådde min journalistkarriere sitt foreløpige høydepunkt. Jeg har møtt verdens største marsipangris!

700 kilo mandelmasse i svineform - den var rett og slett grisestor. Svinaktig svær!

Grisen er fraktet med lastebil fra Trondheim. Uten grisekjøring selvfølgelig, sjåføren hadde ikke kjørt som et svin. Han var for øvrig grisefornøyd med å ha fått den hel fram til Oslo. Den kommer tross alt fra grisgrente strøk.

9. desember skal den slaktes og deles ut til publikum på Folkemuseet. De som får smake har griseflaks. Jeg tror den er svinaktig god. Det blir nok mange fornøyde tryner på Folkemuseet den dagen. La oss håpe at publikum ikke griser for mye. De risikerer jo at stedet ser ut som en svinesti når grisen er spist opp.


Hvordan i all verden skal noe kunne toppe dette, rent ordspillsmessig?

Definisjonen på god tv

I følge Olav Njåstads "TV-journalistikk" er en god tv-reportasje en 1990-åring som må bo på badet på aldershjemmet. En 1990-åring som bor på enerom er kanskje ikke oppsiktsvekkende nok i dagens sensasjonssamfunn?

Materialisten 2007

Egentlig blir jeg litt depressiv når jeg finner ut at jeg faktisk fikk absolutt alt jeg ønsket meg til jul i fjor, bortsett fra en rist. Jeg har det altfor godt og burde egentlig vært fritatt fra å få julegaver. Jeg har alt jeg trenger og vel så det.

Men så er jeg jo egoistisk og materialistisk i år også. Så her har dere ønskelista, hvis dere føler dere presset til å kjøpe noe til meg. (Men det jeg egentlig ønsker meg, er dette)

• Nintendo Wii
• The Legend of Zelda: Twilight Princess (forutsetter igrunn at ønske nr 1 blir innfridd)
• Super Mario Galaxy (se forrige parantes)
• Griffin iTalk eller Belkin TuneTalk Stereo-mikrofon
• Stelton kaffekanne (brun eller sort med turkis prikk)
• Rosedahl Grand Cru-serien
• Ting fra Eva Solo
• Ting fra Alessi
• Ting fra Koziol
• Pixar & Disney dvd-boks
• Pixar & Disneys kortfilmer på dvd
  
• Oppvaskhåndklær i friske farger
• En rist til å legge nystekte kaker på
• Håndklær
• En matboks som har plass til doble kvadratiske sandwichskiver
• Tøffelknesokker fra Accessorize (slike eller lignende)
• Bøker
• Salatklype
• Lonely Planet-bøkene: New York City, San Fransisco og Los Angeles & Southern California (Evt TimeOuts bøker om samme reisemål)
  
• Kjøleskapspoesi
• Hårføner
• Det var en gang...livet
• Fatboy (som ikke har noenting med tjukke gutter å gjøre...)
• En fødselsdagsbok med hele slekta ferdig oppført
• Ullstrømpebukse
• En frittstående varmovn som kan stå på om natta uten at Joakim er livredd for at det skal begynne å brenne
• Boller til blanding og servering (mellomstore eller mellomsmå, plast eller glass)
• Geiter, griser, esel, myggnetting, utedo eller andre gaver som forandrer verden
• Noe spennende, originalt, morsomt eller nyttig

(Oppdateringer kan forekomme)

Idealisten 2007

Dette er det jeg egentlig ønsker meg til jul:

• 48 timer i døgnet, 8 dager i uka
• et sunnere kosthold
  
• mer kunnskap
• bedre kondis
  
• lyst til å vaske leiligheten
  
• bedre tid om morra'n
  
• mer jobberfaring
• flytende spansk og fransk
  
• mer søvn
• større selvdisiplin
• bedre tid til familie og venner
• en ryddigere leilighet
• fine opplevelser
• en mer klimavennlig livsstil
• et uanstrengt forhold til telefonen
• bedre notatteknikk
• bedre retningssans
  
• større interesse for politikk og næringsliv
• mer overskudd
• bedre konsentrasjon
  
• fred på jord
  

(Hvis du faktisk har tenkt til å kjøpe noe og syns dette var i overkant svulstig, så ligger materialisten her.)

That's what friends are for...

Et sikkert tegn på at "venner" er ganske relativt begrep på facebook er at jeg stadig får invitasjoner om å være med å støtte saken "vekk med NRK-lisensen".

Slankeshampo

Hvor mange kalorier er det i shampo?

Tydeligvis litt for litt for mange. For her er den fabelaktige nyheten fra Elvital: Nutri Gloss Light!


Ikke noe vits i å lukke kjeften når dere dusjer lengre, jenter!

Foreningsnytt

Det står mye interessant i avisa. Noe av det mest underholdende jeg vet, er spalten "Foreningsnytt", spesielt det som omhandler pensjonistforeninger.

Det er tre ting som er karakteristisk ved foreningsnytt:

1. Referentene bruker et usannsynlig passivt språk
2. Møtet starter alltid med en sang, et dikt, ord for dagen eller gjerne litt av alt
   
3. Det er alltid spesifisert hva slags mat som ble spist og at den var god
   

Dette er noen høydepunkter fra dagens foreningsnytt i TA:

"Lederen takket for informasjonen og overrakte konfekt."

"Praten gikk lystig rundt bordene da vi spiste. I pausen ble det påtegning til Sverigetur."

"Gerd takket for samværet og ønsket alle vell møtt til novembermøtet. Da blir det anledning til influensavaksine."

"Frammøtet var stort. Referater og skriv måtte legges fram, og kontigenten ble diskutert. Etter hvert var alle enige om innbetaling og tidspunkt vedrørende saken."

"En del tilbud om turer ble lest opp, men interessen var nå lik null."

"Et tilbud om å komme å presentere seg har vi fått fra omsorgstjenesten."

"Smørbrød, kaffe og hjemmebakte kaker ble så servert. Dette smakte godt og praten gikk og gode historier ble fortalt."

"Det lå skriv på bordene med innbydelse om å være med og starte en revygruppe, et samarbeid mellom flere aktivitetssenter."

"Vi fikk også besøk av to damer, den ene fjong og freidig, den andre mer forsagt."

"Etter dette kom damene fra kjøkkenet med de gode snittene og kaffen sin, som smakte godt."

"Signe Marthe var på plass med trimm, og hun fikk det til å riktig knake i stive ledd og sener. Dette må dere gjøre hver dag, sa hun."

"Så var det kaffetid med snitter og åresalg til, begge gikk greit unna."

For mer foreningsnytt, følg med i lokalavisa!

Lenge leve latskapen

To år etter innflytting er restene etter salgsplakaten utenfor leiligheten fremdeles ikke fjernet...

Dyredåp

Når spiselige dyr dør, får de nytt navn. Griser blir svin og sauer blir får. De heldige kuene skifter kjønn og blir okser, mens de mindre heldige blir storfe. Hesten blir derimot anonymisert og blir solgt under kryptiske betegnelser som dyrekjøtt, stabburspølse eller Henriksenpølse.

Dette er nok for å skåne sarte nordmenn som er glad i dyr, men samtidig elsker en saftig biff. Det er ikke den søte kua vi spiser, men storfeet, dyrket fram av en kjemisk forbindelse i plastpakningen på Rema. Kjøtt er næring, kua er husdyr. Forbindelsen mellom dem er vag for folk flest.

Viltkjøtt kalles derimot ved dyrets rette navn. Vi gomler i oss både elg, rådyr og rein, uten at noen blir uvel av den grunn. Kanskje fordi viltkjøtt appellerer til urmennesket i oss. Mange av de som spiser viltkjøtt er jegere, og jegere liker å drepe maten sin selv. Jegeren har overvunnet skogens konge, og kan ikke da nedverdige seg til å spise noe med dekknavn.

Men hva med byfolk? Nå selges viltkjøtt på super'n også her i Tigerstaden og det er kanskje på tide at også skogsdyra får nye spiselige navn. Byfolk er tross alt temmelig sarte sjeler.

Jeg har følgende forslag:
Elg = Kjempefe
Rådyr = Luksuskjøtt
Reinsdyr = Gråværsvilt
Hjort = Hjennomført

Det er vel ingen god grunn til at vi skal være nødt til å tenke på Bambi når vi spiser en fin middag?

A4

Jeg er en utrolig gjennomsnittlig journaliststudent. Hvit jente fra middelklassebakgrunn med gode karakterer fra videregående. En typisk flink pike. Det kan umulig sies å være et kompliment. Og det irriterer meg grønn.

For flinke piker finnes det nok av. Rent karrieremessig skulle jeg ønske jeg snakket flytende urdu, var oppvokst på 3 ulike kontinenter, hadde doktorgrad i statsvitenskap og var lynende intelligent. I stedet er jeg hvit, kjip og gjennomsnittlig. Med mye teori og lite praksis innabords. Og som kjent egner ikke teori seg alltid like godt i praksis.

Før holdt det å være kvinne, nå må du være mer sjelden enn som så. Kvinnene er nemlig i flertall. Det som før var et fortrinn, er nok snart en ulempe. Siden vi ville bli som menn, har vi vel oss selv å takke. Fremdeles oppfordres kvinner til å søke stillinger som journalist. Når min generasjon journalister er ferdig utdannet blir det nok slutt på det.

Jeg har ingen utvidede språkkunnskaper, ingen stor innsikt i andre kulturer. Jeg skriver ikke engang nynorsk. Det går minst 14 av meg på dusinet.

Men jeg vet i det minste hva et dusin er.

Say hello to my little friend

Denne krabaten bor nå høyst sannsynlig i magen min. Der trives han nok veldig godt. Jeg tipper han har invitert med seg kompisene sine også. Jeg håper bare de lar være å ha fest. Da kan det nemlig bli lite hyggelig for min del.

Drikkevannet i Oslo har nemlig blitt infisert av parasitter. Nærmere bestemt giardiabakterier, de koselige små bakteriene som slo ut hele Bergen by for noen år siden. Det kan tyde på at de nå har blitt stormannsgale og gjerne vil utvide merittlista med en større og mer folkerik østlandsby. First we take Bergen, then we take Oslo. Og så sikkert Manhattan og Berlin på sikt.

Så nå er det vannkoking for alle strømpenga. Det ironiske er at jeg sjeldent har så lyst på vann som jeg har nå. En lyst som helt sikkert vil forsvinne umiddelbart etter at drikkevannet er erklært trygt igjen. Det er jo ikke før ting forsvinner at du finner ut at de er interessante.

Og det viser seg at det er unge, friske kvinner som er mest utsatt for denne parasitten. Just my luck. Vanndrikking er nesten som å levere inn en 5-ukers lottokupong. For det kan ta opp til 25 dager før sykdommen melder seg. Så nå venter jeg i spenning.

I det minste slipper jeg å ha dårlig samvittighet fordi jeg drikker for lite vann. Alle friskisene som vandrer rundt med vannflaskene sine kan angre bittert. De bærer egentlig på en biologisk bombe.

Det var det jeg visste hele tida. All denne vanndrikkingen kan umulig være sunt.

Kniv i skuffen

"Medlem av:
- Journalistforlaget eller journalistforeningen eller noe sånt noe, men jeg er ikke sikker på om det er så smart. Jeg føler meg litt på gyngende grunn til å være medlem av noe jeg ikke har noen utdannelse innen."
Dorthe Skappel i Magasinet, 13. oktober 2007

Dorthe er neppe æresmedlem av Norsk Journalistlag...

Mitt bidrag til felleskapet

Jeg tror jeg er en byrde for samfunnet.

Kattekarusell

Solid as a rock

På lørdag fant jeg ut at jeg kommer fra en fremragende steinkommune.

Anledningen var et besøk på geologisk museum på Tøyen. I utgangspunktet var vi der for å se på dinosaurskjelletter. Stein har jeg liksom aldri fått helt taket på. Men det viste seg at steinen var mer interessant enn forventet.

For midt blant eksotiske steiner fra India og Tanzania, lå det masse stein fra Bamble! Og det var ikke bare en stein, det krydde av Bamblesteiner i alle størrelser og fasonger. Jeg visste ingenting om at Bamble hadde så mye grått gull å by på. Patriotismen vokste umiddelbart.

Og etter å ha spurt min gode venn google om råd, fant jeg ut at Bamble er en av geologenes drømmeområder. Bamble er altså alle geologers våte drøm! Hvorfor har jeg ikke visst det før nå?

Hvorfor lærte vi aldri noe om Bamblestein på skolen? Hvorfor blir ikke dette markedsført ovenfor steingærne turister?

Her ligger det et enormt potensiale. Dette kan virkelig sette Bamble på kartet en gang for alle. Jeg ser for meg store busslaster med steinturister, stor tilflytning av geologer og annonser i utenlandske reisemagasiner der Bamble blir markedsført som et sted med mye rock'n'roll.

Jeg syns kommunen bør få en stein inn i kommunevåpenet. Samtidig kan kommunens bytte slagord til "Bamble kommune: Solid as a rock"

På en annen side kom det ikke som noen stor overraskelse. Bamblinger er jo tross alt stein sprø hele gjengen.

Hettemåker

22 år har gått og ingenting er forandret.

Det papirløse samfunn?

Mission impossible

Journalister er supermennesker. Det er min konklusjon etter 6 ukers intensiv journalistutdanning. For selv om jeg trodde jeg skulle lære noe om journalistikk, har jeg heller lært hvor mye jeg har igjen å lære før jeg kan bli en god journalist.

Det grunnleggende:

En journalist må
- være god i norsk (rettskriving og grammatikk er en ting, i tillegg er det viktig å kunne skrive enkelt, forståelig, engasjerende og presist)
- kunne etikk
- kunne kildekritikk
- ha god samfunnsforståelse og samfunnskunnskap
- ha god allmennkunnskap
- ha god formidlingsevne
- kunne sette seg inn i kompliserte saker på kort tid
- og i tillegg kunne formidle kompliserte saker på en enkel måte
- kunne offentlighetsloven ut og inn
- kunne lytte, notere og stille oppfølgingsspørsmål samtidig (tre ting på en gang - rart at det finnes mannlige journalister...?)
- ha masse arbeidserfaring
- og selvfølgelig være selvstendig, uavhengig og kritisk, men også empatisk og engasjert
- være så objektiv og nøytral som mulig

Du trodde kanskje journalistikk var enkelt. Dette er bare begynnelsen.

I tillegg er det en fordel å
- kunne flere fremmedspråk (engelsk en selvfølge. tysk, fransk og spansk nesten obligatorisk. også kjekt å kunne arabisk, kinesisk, russisk, hindi og persisk. og gjerne noen til.)
- ha et fagområde du er ekspert på
- være god på politikk, næringsliv og utenrikspolitikk (særlig hvis du er jente)
- kunne være både bølle og pusekatt på en gang
- ha gode kontakter som du er akkurat passe venn med, så nært at du får god informasjon, men ikke så nært at dere er venner på facebook
- være kreativ
- være flermedial og takle både papir, nett, tv og radio, i tillegg til foto

Og ennå har jeg 1 år og 10 måneder igjen av utdanninga. Tenk så mye jeg rekker å lære at jeg ikke kan på den tiden!

Kanskje jeg føler meg klar for arbeidslivet om 30-40 år. Hvor lenge kan man egentlig få studielån?

Ny nabo

Vi har fått en ny nabo. Han har åtte bein og er ganske stor til åttebeinede å være.

Jeg har ikke noe imot nye naboer, verken med eller uten åtte bein. Naboer er greie, så lenge man vet hvor man har dem. Særlig de med åtte bein. Men denne naboen hadde plutselig forsvunnet.

Håper ikke han har dratt for å besøke sine nye naboer.

Klikkerinstinkt

Noen ganger liker jeg å tro at jeg er opptatt av viktige ting. Seriøse saker. Ikke fjas og dilldall.

Men urmennesket i meg spiller ikke alltid på lag med intellektuell-wannabe'en. For det viser seg at jeg har sterke instinkter. Hva skal jeg ellers forklare denne trangen til å fråtse i andres privatliv?

For jeg tiltrekkes av übertabloide overskrifter som gamlinger mot kamferdrops. Jeg klikker ukritisk på alt som inneholder sex, Paris Hilton eller nakensjokk. Denne ryggmargsrefleksen er slitsom og totalt unyttig. For egentlig vil jeg bry meg om ordentlige nyheter, de sakene som virkelig betyr noe her i verden.

Allikevel suser politikk, næringsliv og utenriks umerket forbi, mens alt som inneholder idol-kjendiser eller puppedrama utløser klikkerinnstinktet i meg. Jeg simpelthen bare må lese det, selv om jeg samtidig irriterer meg grenseløst over at nettavisene flyter over med tabloid underholdningsjournalistikk. Antakeligvis har jeg kun meg selv å takke.

For hvem er det som leser disse sakene? Sånne som meg selvfølgelig. Derfor må min indre akademiker ta opp kampen med den nysgjerrige sladrekjerringa. Kuriosa må byttes ut med kultur. Sladder med sannhet. Fråtseri med forståelse. Dessverre vinner sladrekjerringa nesten hver gang.

Jeg tror jeg har veldig sterke instinkter.

Adjø ungdomstid!

"Nytt fra Jamba! Den nyttige stille ringetonen som er så høyfrekvent at ikke lærerne eller de voksne kan høre den!"

*helt stille*

Hjelp! Jeg har blitt voksen!

Personlig valgkamp

- Jeg har lyst til å bli leder, jeg. Sånn at du og jeg kan bli bedre kjent.
Mannen kom snikende bort til meg og hvisket med en hes, raspende stemme.

Min instinktive oppfattelse var
1. at han ville selge meg stoff
2. at han prøvde å tigge penger av meg
3. at han prøvde å sjekke meg opp

Det var noe med tilnærmingsmåten som gjorde meg skeptisk. Helt til han blottet det han hadde i hånden. En bunke med små, firkantede klistremerker, med bilde av en smilende mann på. 1. kandidat for Arbeiderpartiet, bydel Sagene, stod det under bildet, akkompagnert av partiets karakteristiske røde rose.

Ved nærmere øyesyn så jeg at mannen på bildet var han.

Politaktikk

Det er høysesong for bestikkelser, løgner og smisk. Eller valgkamp som noen også kaller det.

Og jeg er skeptisk. Uansett hva politikerne gjør i valgkampen, tar jeg det som ren taktikk. I går så jeg en Venstrepolitiker som plukket søppel i Bogstadveien, samtidig som han delte ut flyers som fortalte hvor miljøvennlige Venstre er. Luringen. Jeg skulle like å se ham gjøre det samme på privaten. Han kildesorterer sikkert ikke papiret sitt engang. Og Stoltenberg kan klemme folk til han blir helt blå - jeg er sikker på at han er en skikkelig drittsekk innerst inne.

I tillegg er alle valgbrosjyrer prikk like. Partiene vil styrke skolen og eldreomsorgen, bekjempe fattigdommen og - årets nye twist - være et miljøparti. Og siden alle vil det samme, gjelds det å bruke andre metoder for å sikre seg stemmer.

Derfor er Arbeiderpartiet på meg som en klegg. De tror tydeligvis at min stemme kan kjøpes. For av Arbeiderpartiet har jeg fått både nudler og tilbud om kaffe. Nudlene var kjipe billignudler med rekesmak, som jeg skal spise i sosialdemokratisk lykkerus en gang jeg er fattig, sulten og desperat. Kaffetilbudet ble avslått. I tillegg har de foret meg med brosjyrer tilsvarende en liten skogsflekk.

Resten av partiene har så vidt gitt meg en ussel flyer. Ikke det at det spiller noen rolle, det står jo det samme i alle sammen uansett. Dermed blir jeg verken politisk klok eller overbevist, bare mer og mer usikker. Så hva skal jeg egentlig stemme?

Hvis jeg skal stole på internett, noe man selvfølgelig aldri skal gjøre, så er mine politiske preferanser særs varierte.
Hvilket parti er jeg? Høyre, ifølge nrk.no.
Hvilken politiker er jeg? Dagfinn Høybråten, ifølge aftenposten.no.
Hvilket parti bør jeg stemme på? Arbeiderpartiet, ifølge vg.no.

Jeg er forvirra. Og dermed også åpen for påvirkning. Og bestikkelser. Foreløpig leder Ap 2-0 over alle de andre. En rose nå og jeg er solgt. Eller kjøpt og betalt om du vil.

Oslo tidsreiser

I dag morges reiste jeg inn i fremtiden. Med trikken. Hele 13 timer frem i tid. For selv om klokka bare var litt over åtte ute på gata, var klokkeslettet et helt annet inne på trikken:


Jeg lurer på hvordan billettkontrollørene forholder seg til billetter fra fremtiden. Kan de bøtelegge tidsreisende?

My t-shirt is okay

Jeg har fått to nye og fantastisk kule NRK-t-skjorter (jeg får ikke betalt for å si at de er kule, bare nesten.) Dermed har jeg også oppdaget at kule t-skjorter gir deg uventet mye oppmerksomhet rundt brystpartiet.

Da jeg satt på 20-bussen på vei hjem fra jobb en dag, var det en eldre dame som stirret intenst på meg og Flode-skjorta mi. Jeg vet ikke om hun så den fra en dårlig vinkel eller om hun bare så generelt dårlig, men hun tok seg utrolig god tid til å studere brystkassa mi, mens jeg måtte late som ingenting slik at hun fikk lese teksten i fred. For jeg går utifra at hun leste teksten. Hvis ikke var hun en skikkelig grisete gammel, lesbisk dame.

En annen dag var jeg på kino, og mens billettøren rev av billetten min var blikket hans et helt annet sted enn på billetten. Eller ansiktet mitt for den saks skyld. Og han var ikke særlig diskret. Jeg håper og tror han var fascinert av Fleksnes-motivet, men jeg hadde selvfølgelig blitt litt beroliget hvis han hadde kommentert det han så, i stedet for å bare glo.

Og da jeg hadde på meg Beatles-t-skjorta mi i kantina på jobb her om dagen fikk jeg to sanger av en forbigående engelskmann. Først gikk han forbi meg mens han nynnet noe litt ugjennkjennelig shu-bop-a-doo-a-aktig, og da han kom tilbake etter å ha hentet en kopp kaffe smilte han og sang "Let it be". Og da kameratene hans lurte på hvorfor han sang, fortalte han dem på klingende britisk: "That girl over there, she's got a Beatles t-shirt" Da var det hvertfall ikke tvil om hva han hadde sett på. Selv om det muligens ikke var det han så etter i utgangspunktet...

Spørretimen

1 publikummer spør ofte mer enn 10 NRK-guider kan svare. For selv om publikum tror at NRK-guider er allvitende, er det sjeldent tilfelle. Dessverre. Og det er ikke alle spørsmål som er like NRK-relaterte. Særlig ikke når den som spør er under 1 meter høy. Her er noen kloke spørsmål fra denne uken i statskanalen:

"Spiller de inn Ringenes Herre-filmene her?"
(Nei, da måtte nok lisensen heves...)

"Hvor er TV?"
(Det er ikke alltid like lett å skjønne hva det innebærer at jeg skal vise dem der de lager TV.)

"Hva betyr det når de holder to fingre bak ryggen i volleyball?"
(Noen er lettere å spore av enn andre...)

"Noen ganger så sender de tegnefilmer på tv også, og ikke bare filmer, for som oftest er det tegnefilmer."
(Det er ikke alle som er inneforstått med konseptet "spørsmål")

"Kan vi kose nå?"
(Et spørsmål jeg ikke får for ofte. Heldigvis kom spørsmålet fra en gutt i 6-7 års alderen, og da jeg svarte et nølende ja fikk jeg to små gutter hengde rundt beina resten av turen, fordi de hele tida skulle kose.)

Ikke bare hvitt...

Noen kloke hoder fant en gang ut at vi hvite nordboere var penest hvis vi var brune. Jeg er sikker på at dette var de samme folka som litt seinere fant opp solarium og spray-tan. Denne totalt naturstridige ideen feide av banen den tidligere populære oppfatningen om at det var vakrest å være hvit. Beklageligvis. For er det noe som ligger i vår natur så er det å blekhet.

Trodde jeg. Men det ser ut som om det bare gjelder meg. For så fort sola titter fram fra skyene, fylles gatene i Oslo med nøttebrune nordmenn som flasher uanstendig mye hud. Det er nesten ikke en hvit mann eller kvinne i sikte, uten at det har noe med økende innvandring å gjøre. Bortsett fra meg da.

For uansett om jeg smører meg inn med olivenolje og legger meg på et blikktak, får jeg ikke mer enn et par fregner. Utstyrt med bleke gener og en anstrengt forhold til soling, er jeg kritthvit året rundt. Jeg gidder ikke å prøve å bli brun en gang. Det er nemlig fullstendig nytteløst.

Det ville jo vært mye mer praktisk om det hadde vært penest å være hvit. For det er vi fra naturens side alle sammen. For hvordan kan alle mennesker være så brune etter så lite sol? Det lukter juks lang vei. All denne bruningen må være veldig miljøfiendtlig. Tenk på alle klimagassene som slippes ut i løpet av en flytur til syden. For ikke å snakke om alle de farlige gassene i hjemme-spray-tan-boksene. Hadde alle nordmenn slått seg til ro med å være hvite, er jeg sikker på at klimakrisen ville være over.

Så egentlig er min hvite hud med på å redde verden.

Jomfrutur

Det finnes en første gang for alt. I går var første gangen jeg tok på skjegget til en mann på bussen.

Det var selvfølgelig ikke tilsiktet, bussen var full og han bøyde seg framover for å sjekke om det var ledige seter bakover i bussen, da skjegget hans kom nær handa mi, som tilfeldigvis holdt rundt en stang ganske nær ansiktet hans. Han hadde ganske lite hode og skjegget var grått og stikkete.

Jeg tror ikke det kommer til å skje igjen på en stund.

Historietime

Hørt i køen på kaffebaren på Blindern, 15. mai 2007. Baristaen har spansk aksent, så jeg antar at han er spansk. Kunden har blå arbeidsbukse.

Barista: "Hvorfor feirer dere egentlig 17. mai? Var det 1814 eller 1804, eller hva var det egentlig?"

Kunden: "Du kan ikke spørre meg om det, jeg bare tømmer kumlokka her, jeg."

Geografitime

Amerikaner: "Where are you from?"

Ane: "Norway"

Amerikaner: "Oh. Have you ever been to Europe?"

Stakkars Henriksen...

Russestuss

På søndag så jeg noe jeg håper at jeg aldri kommer til å se igjen. Da jeg var på vei hjem fra trikken, kom jeg over en russejente som satt på hjørnet ved banken på Torshov. Hun satt og snakka med en venninne, og alt så i grunn ganske uskyldig ut. Bortsett fra at hun satt med rumpa bar. For russejenta hadde dratt buksa ned på knærne og satt og tissa ned i en rist. Ja, du leste riktig. Hun satt på hjørnet og tissa.

Jeg er ikke 100% sikker på at det var det hun gjorde, men jeg kan ikke tenke meg noen annen grunn til at hun satt der med rumpa bar. For rumpa den så jeg. Klart og tydelig. Russen er ikke særlig sjenerte.

Jeg kan tåle både russefløyter, technomusikk og dansende, fulle russ - ja, kanskje til og med de enorme russebussene pappaguttene og - jentene i Oslo kjører rundt i. Men når jeg ser unge jenter som tisser i full offentlighet, da kjenner jeg at jeg egentlig ikke liker russ. De må gjerne drikke seg fra sans og samling, svi av alle sparepengene og ha sex med halve byen, men jeg vil gjerne ha muligheten til å gå hjem uten å måtte beskue jenter som gjør sitt fornødne. Det går i det minste an å tisse litt mindre åpenlyst.

Ungdommen nå til dags.

Internett er fantastisk!

Your Scandinavian Name is:

Inge Krystyn

What's Your Scandinavian Name?

Til opplysning krysset jeg av for at jeg var jente...

McFarmer

McDonalds - nå også for kannibaler!

Gi og du skal få

Noen påstår at du får veldig lite for pengene dine i Norge i dag. Her om dagen opplevde jeg det motsatte.

Det er ikke noe jeg gjør ofte, muligens skjer det for sjeldent, men her om dagen gav jeg noen småpenger til en rusmisbruker. Jeg hadde i grunn ikke store valget, for han hadde oppholdt meg i 5 minutter og fortalt meg livshistorien sin, og dermed måtte jeg nesten gi han penger for å komme meg vekk. Han hadde vært nykter i 3 måneder og var =Oslo-selger, og jeg fikk vite både navn, adresse og id-nummer. Så da han spurte etter noen småpenger, så tømte jeg lommeboka mi for mynt og gav dem til han. Det var egentlig ikke så edelt gjort, jeg prøvde rett og slett å komme meg unna fortest mulig.

Men det var ikke måte på hvor glad han ble og hva jeg fikk for disse småpengene. Jeg fikk:
- en klem (dog noe ufrivillig fra min side)
- tilbud om å overta solbrillene hans (avslått)
- et frieri (også avslått)
- et åpent frieri i tilfelle min nåværende forhold skulle skjære seg

Alt dette for 16,50.

Fjes-pes

Hei, jeg heter Ane og jeg er avhengig av Facebook.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av dem. De nettavhengige communitynerdene som henger på en eller annen kvasi-sosial internettside og snakker med likesinnede. Helt til jeg ble kjent med Facebook.

For jeg er hekta. Så fullstendig nesegrus hekta. Det er slitsomt og går på bekostning av andre aktiviteter. Jeg burde lese pensum, men snoker heller på facebook. Det er ingen andre nettsteder jeg vet om som kan tilfredsstille like mye av min enorme nysgjerrighet.

Til mitt forsvar handler ikke facebook om ukjente mennesker. Nå har jeg plutselig fått innblikk i livene til folk jeg ikke har snakket med på år og dag. Plutselig har jeg oversikt over hvor alle befinner seg og hva de driver med. Og det rett fra sofakroken. Ingen tomprat eller pinlige pauser, facebook er herlig taus og allikevel informativ.

Jeg visste ikke at jeg kjente så mange mennesker. For tiden har jeg 96 venner, og de blir stadig flere. Jeg er ikke sikker på om jeg ville hilst på dem hvis jeg hadde truffet dem på gata, men terskelen for å være venner på facebook er ikke så veldig høy. Jeg vet hvertfall hvem alle er! Og takket være facebook vet jeg hva de gjør også.

Facebook er fantastisk avhengighetsdannende og kikkertilfredsstillende. Du er herved anbefalt og advart.

Påsken i tall

Dager tilbrakt i Bamble: 5
Dager tilbrakt på fjellet: 5
Timer tilbrakt i bil: 15
Påskeegg mottatt: 2
Påskeegg gitt bort: 4
Kilo smågodt konsumert: 1
Skiturer: 6
Skiturer uten turene til og fra bilen: 2
Skiturer i stiv kuling: 1
Tryn på ski: 2
Turer på snowboard: 5
Antall klesplagg innsmurt med skiklister: 5
Følt antall mennesker på Beitostølen langfredag: 1 million
Nøyaktig antall mennesker på Beitostølen langfredag: sikkert bare noen tusen
Runder yatzy i løpet av påska: 2
Antall ganger konkurs i nytt, fancy monopol med visakort: 1
Brikker nedlagt i et 1000-brikkers puslespill: rundt 700
Middager som inneholdt rådyrkjøtt: 3
Antall levende rådyr observert: 6
Antall påskekrimbøker lest: 0
Antall pensumbøker lest: halvannen
Kvikk Lunsj spist: 2
Appelsiner spist: 0
Antall dager i strekk uten å dusje: 3
Antall nye fregner: 10 000

Prinsippløs påske

Jeg er sta. Fryktelig sta. Det største problemet med å være sta er det øyeblikket du innser at det ikke finnes noen vei utenom å bryte sine egne prinsipper. For det øyeblikket kommer alltid.

Et resultat av denne staheten er at jeg ikke har gått på ski siden jeg var 10-11 år. På den tiden fant jeg plutselig ut at jeg ikke ville gå på ski mer, og det ha jeg heller ikke gjort siden. Er man sta, så er man sta. Jeg har ingen god begrunnelse på hvorfor jeg fikk denne plutselige motforestillingen mot en urnorsk aktivitet som jeg elsket som barn, men det spiller ingen rolle. Prinsipper er prinsipper.

Inntil nå. For når man har svigerforeldre med hytte på fjellet, blir skigåing til syvende og sist uunngåelig. I år blir det ekte hyttepåske, med nyinnkjøpte ski, til tross for enkelte motforestillinger fra min side. Hyttetur er hyggelig, men jeg er litt skeptisk til skigåingen.

For når jeg endelig har tatt steget og skaffet meg ski, melder det flere bekymringer seg. Selv om jeg har sverget å aldri gå på ski mer, er ikke mitt eget løftebrudd som er det største problemet. Jeg har jo ikke gått på ski på over 10 år! Dette er dømt til å mislykkes.

Jeg ser for meg en redebut a'la Birkebeinerne på TVNorge. Påsken blir nok ikke bare gul, men også blå. Jeg kommer nok til å smertelig erfare at staheten ikke alltid lønner seg i lengden.

Men så har jeg da ofret noe, og kanskje blitt et litt bedre og mykere menneske på veien. Ikke det at jeg tror staheten min vil gi seg med dette.

God påske!

Entusiasme og raseri

I går var jeg publikum på Rikets Røst. Det skjedde nok i et svakt øyeblikk, siden jeg verken syns programmet er skrekkelig morsomt eller har for vane å være publikum på programmer på TV2. Uansett tror jeg nok TV2 angrer på at de ikke fylte opp setet mitt med en mye mer lattermild og jovial person.

Jeg er nemlig en dårlig publikummer. Jeg kan ikke le på kommando. Særlig ikke når jeg hører en halvdårlig vits for tredje gang på rad.

Å være publikum på et program man i utgangspunktet ikke syns er så veldig morsomt, er vel strengt tatt ikke et godt utgangspunkt. Dessuten er det sjeldent et godt tegn når publikum blir foret med gratis øl i forkant av programmet. Kanskje du må være en god skuespiller for å være en suksessfull publikummer. Muligens holder det å være overentusiastisk. Du kommer sikkert langt ved å være drita full. Jeg var ingen av delene.

Selvfølgelig er det alltid nyttig med et lite innblikk i fjernsynsproduksjon. Og publikum i studio kan sikkert brukes til et studium i gruppeadferd. Men det jeg satt igjen med var to såre håndflater.

Så til alle kommersielle tv-produsenter der ute: Ikke hent meg inn som publikum i halvdårlige humorprogrammer. Jeg kan ikke le på kommando. Og jeg drikker ikke øl. Så det nytter ikke å skjenke meg til godt humør. Jeg er nok for kritisk og surmaget til å være entusiastisk over humoropptak. Det har jeg lært på universitetet. Det betyr ikke at jeg har lyst til å være publikum på Holmgang av den grunn...

Søta bror

Etter helgens lille utflukt over gränsen har jeg lært følgende ting om Sverige:

- Bilene kjører fortere i Sverige.

- Det er ikke lurt å få vondt noe sted i Sverige på en søndag.

- Svensker vet ikke hva sau betyr. På svensk heter nemlig sau får.

- I Sverige kan man kjøpe to pølsemenyer for en 50-lapp.

- Svenske kroner er mindre verdt enn norske. Dessuten har svenskene 20 kroners sedler.

- Svenske jenter er pene, høye og blonde og går med korte skjørt eller gulltights (evt. begge deler samtidig)

- Motet betyr krysset på norsk.

- Det er mange kjønnsorganer i svenske kunstgallerier også.

- Mange butikker har søndagsåpent i Sverige.

- Svenske politibiler får meg til å tenke på filmen Kopps.

- På svenske hoteller kan man spise kjøttboller til frokost.

- De stiller klokka i Sverige også.

Og kanskje den viktigste lærdommen:
- Man trenger ikke å reise så langt for å utforske nye steder.

Tiggertanker

Spiller alle menn fra Øst-Europa trekkspill? Eller har Bucurestis trekkspillakademi utplassering i Oslo?

I gatene i hovedstaden kryr det nemlig av østeuropeere med trekkspill. Foran dem står det som regel en sliten sigarkasse med noen slanter oppi. Trekkspillferdighetene er vekslende, men de fleste er blide og nynnende, til tross for laber interesse for musikkbegivenhetene.

I motsetning til de blide trekkspillerne, er de østeuropeiske damene triste og mutte. De tørklekledte konene sitter på knærne og holder frem slitte pappkurs, mens de ber: "Please. Please." Blikket er senket og ansiktet alvorlig.

Jeg lurer på hvem som får mest penger: de mannlige entertainerne eller eller de kvinnelige sympatisøkerne? Er dette tiggertaktikk eller et uttrykk for manglende likestilling? Og hvordan har lutfattige mennesker råd til å reise til dyre Norge?

En tredje kategori er de supersyke, som til tross for alvorlige skjelvinger i hele kroppen klarer å holde seg på bena en hel dag. Balansen er det i det minste ikke noe i veien med. Med kroppslige ristinger som sikkert ville gitt utslag på richters skala blir det sikkert mange penger i koppen. Jeg lurer på hvordan de kommer seg til og fra de strategiske stedene i Oslo sentrum. Det kan ikke være lett å forflytte seg med slike ukontrollerte bevegelser.

I går fant jeg ut at også tiggerne har normale arbeidsdager. Jeg var på vei mot Storo Storsenter rundt kvart på fem og ved innkjørselen til kjøpesenteret stod det en smørblid trekkspiller som nynnet og spilte, i håp om å tjene noen kroner. Da jeg kom ut igjen litt over fem var han borte. Da var vel arbeidsdagen ferdig. Hvorfor skal ikke tiggere også kunne ha en normal 8 timers dag?

Finn 1 feil

Dette er oksen Otis fra filmen Barnyard.

I anledning kvinnedagen...

Jeg har ikke på meg røde strømper i dag. Jeg har heller ingen planer om å fyre opp et BH-bål. BH-brenning er vel strengt tatt ganske umoderne. Dessuten er BHen grei å ha.

Må alle jenter være feminister? Min logiske sans sier ja, men jeg har ikke særlig lyst. Feminister er så sinte. Dessuten virker det veldig slitsomt å stadig ut å gå i tog.

Selvfølgelig er jeg for likestilling. Men jeg vil ikke bli kvotert. Hvis jeg søker på en jobb vil jeg ha den fordi jeg er kvalifisert, ikke fordi jeg er jente. At jeg tilfeldigvis er utstyrt med livmor og eggstokker skal ikke påvirke arbeidsgiverens syn på hvorvidt jeg bør få jobben eller ikke. Like lite som religion, hudfarge eller legning bør påvirke hvem som blir ansatt. At jeg er jente skal selvfølgelig ikke være en hindring, men jeg syns heller ikke at det bør være en fordel.

Jeg vil selvfølgelig se kvinnelige filmskapere, presidenter, kilder i nyhetene, toppsjefer og styremedlemmer. Men kun fordi de er flinke - ikke fordi de er kvinner! Ubrukelige kvinner er like unyttige som ubrukelige menn. Vi kan ikke kvotere dem inn bare fordi det er underskudd på østrogen.

Det er flere jenter som har høyere utdanning enn gutter, og jentene har også best karakterer. Vi er like flinke som menn, men har kanskje litt andre prioriteringer når det gjelder karrière. Dessuten tror jeg vi kunne trenge litt av den mannlige selvtilliten...

Jenter, dere er flinke! Gå ut og bevis det!

Gratulerer med kvinnedagen!

Ledighetslista

3 grunner til at jeg kommer til å bli arbeidsledig:

1. Jeg liker ikke øl

2. Folk som ikke liker øl er kjipe, rare og usosiale

3. Kjipe, rare og usosiale folk får ikke jobb

Universets sentrum

Alle mennesker tror at hele jorda sirkler rundt dem.

Jeg også.

Men det gjør den jo ikke.

Jorda sirkler rundt sola.

No brain, no pain

Nå er det offisielt. Jenter er dumme.

Vi kunne ha valgt å være flinke, smarte, morsomme, snille, intelligente eller hyggelige. I stedet vil alle jenter være pene.

Det er ikke nødvendigvis sånn at dum og deilig går hånd i hånd, men det er en kombinasjon som forekommer mye oftere enn smart og deilig. Hvorfor prøver vi hele tiden å flyte på utseendet? Hvorfor vil vi ikke heller være glupe eller morsomme? Det er få jenter som innerst inne vil være pyntedukker, men allikevel bruker vi bekymringsmessig mye tankekraft på klær og sminke. Er dette kulturelle eller biologiske tvangstanker?

Og hvorfor skal vi i det hele tatt gidde å prøve å være smarte? Pene jenter kommer jo mye lenger enn de glupe. Bare se på Paris Hilton!

Blogginnlegg nr 100!

For 6 måneder, 2 dager, 1 time og 3 minutter siden la jeg ut mitt aller første blogginnlegg på denne bloggen. Dette er blogginnlegg nummer 100.

Har jeg blitt klokere av å blogge? I grunn ikke.
Har jeg fått mye oppmerksomhet? Tja, ikke stort.
Kommer jeg allikevel til å fortsette å blogge? Selvfølgelig!

Hipp hurra for blogginnlegg nummer 100!
Det kommer stadig fler...

Nytt på nytt

Som halvstudert medieviter morer jeg meg ofte med rare avisoverskrifter. Det er ikke alle overskrifter som er like heldige eller like slagkraftige, og her er noen av mine favoritter fra uken som gikk. (Trykk på linken hvis du er nysgjerrig på hva saken egentlig handler om...)

"Elg i drikkevannet" (nrk.no) Kjipt når du plutselig har skogens konge i kjøkkenvasken...
"Elg dør av slikking" (nrk.no) NRK - elgnyheter for alle, alltid!
"Vil prioritere vinningskriminalitet" (nrk.no) Ja, for det er jo lite å hente på tapskriminalitet...
"En utrolig gammel frosk" (dagbladet.no) Årets punchline!
"Roar skjøt kongen på øvelse. Har du truffet kongen?" (kjendis.no) Say no more...
"Blottet pølsa på gatekjøkken" (nettavisen.no) Og det var ikke wieneren han viste fram...
"Fant død leieboer i skapet" (nettavisen.no) Stakkaren rakk aldri å komme ut...

Nettavisen kan også friste med overskrifter som "Sæd mister bystatus", "Minken kom opp av do", "Se katten Nora spille piano" og "Vurderer sexturer i dyreparken".

Lenge leve den 4. statsmakt!

Ord delings feil

Det er lite som irriterer meg mer enn orddelingsfeil. Det engelske språket har kastet en forbannelse over det norske språket, som gjør at nordmenn vandrer tankeløst rundt og deler ord i tide og mest i utide.

Vi deler ikke ord på norsk! De aller fleste sammensatte ord som høres ut som ett ord er nettopp det. Så for alle dere uvitende orddelere der ute - her er et lite lynkurs!

Det er vesentlig forskjell på

- en engelsk lærer (stiff upper lip) og en engelsklærer (helløv, aim jår titsjer!)
- ananas biter (au! jeg trenger stivkrampesprøyte!) og ananasbiter (nam! fruktcoctail!)
- ananas ringer (hallo? hvem er det?) og ananasringer (nam! mer fruktcoctail!)
- en norsk bok (naiv.super) og en norskbok (Ivar Aasen og sjangerlære)
- skap homse (kom igjen nå! litt mer knekk i håndleddet!) og en skaphomse (jeg eeeelsker jenter jeg asså!)
- hår ruller (hjelp! hvor er tupeen min?) og hårruller (fru franzen, nå hadde de virkelig fått en nydelig permanent!)
- å fiske pudding (håper jeg får en kjøttpudding) og fiskepudding (mamma, hva skal vi ha til middag?)
- å kjøpe brød (vil du ha spelt, havre eller hvete?) og kjøpebrød (slapp kneip)
- vann melon (så vokser den kanskje mer) og vannmelon (mmmm...sommer!)
- trim sykkel (kom igjen nå! litt fortere!) og trimsykkel (nei, så tjukk du har blitt...)
- en feil melding (fillern, sendte den til eksen!) og en feilmelding (det har skjedd en uopprettelig feil...)
- dyre figurer (nei, vennen min! de får du ikke!) og dyrefigurer (mø! bæ! vrinsk!)
- å koke bøker (opp i gryta med et dukkehjem) og kokebøker (nå har far funnet en ny oppskrift)
- lamme lår (handicapparkering) og lammelår (påskemåltid)
- rudolf steiner skolen (inn på rektors kontor nå!) og rudolf steiner-skolen (filttøfler og eurytmi)

Gå ut og del ikke mer!

Kjære Truls Svendsen!

Dette lurer jeg på om kroppen:

Hvordan skjønner kroppen alltid når jeg skal stå opp? Selv om jeg er langt inne i drømmeland, så klarer jeg alltid å våkne 5 minutter før klokka ringer. Og jeg står ikke engang opp til samme tidspunkt hver dag. Hvordan klarer kroppen å skjønne hvor mye klokka er?

Er det den biologiske klokka som tikker?

Hverdagsromantikk, takk!

Jeg har aldri sett så mange menn med blomsterbuketter som i dag. Det er nemlig valentines day, dagen da vi skal feire kjærligheten og kjøpe røde roser til de vi er glade i.

Det er fint at vi er glade i hverandre. Det er også veldig fint at vi viser det ved å gi hverandre gaver og blomster. Men må vi gjøre det 14. februar?

Butikkene utnytter valentines day maksimalt. De legger alt til rette for at vi for det første skal huske denne dagen, og for det andre kjøpe varene de har skreddersydd for denne anledningen. 14. februar er dagen da du skal overøse din kjære med romantiske gaver, ikke først og fremst fordi du har lyst, men hovedsaklig fordi det forventes av deg på valentines day.

Må butikkene holde av en dag i året for at vi ikke skal glemme å vise kjærestene våre at vi er glade i dem?

Jeg hadde selvfølgelig blitt glad for å få en blomsterbukett av kjæresten min i dag. Men jeg blir enda gladere hvis jeg får det på en av de 364 dagene jeg ikke forventer det. Dessuten er det mange måter å vise kjærlighet på som ikke innebærer å bruke masse penger på dyre gaver.

Gi hverandre gjerne gaver på valentines day. Men ikke glem å vise at du er glad i kjæresten din resten av året også. En blomsterbukett eller en hyggelig hilsen på en helt vanlig mandag blir garantert en enda større suksess enn den gjør i dag.

Happy valentine!

Murphys lov

Det er en ting som er helt sikkert.

Når gradestokken har krøpet et godt stykke under null, det snør og den sure vinden pisker snøen i ansiktet ditt så det blir vanskelig å se. Når du har glemt å ta på lue og du er stivfrossen på tærne, og ikke minst leggene, fordi du har tatt på deg en bukse som er alt for trang å bruke på snøfylte dager. Når du er sulten og trøtt, det er sent og du ikke kan komme hjem fort nok. Når iPoden er tom for strøm, kinnene dine flammende røde og snøen samler seg i alle sprekker og krøller i klærne. Når du ser t-banen passere, men tenker at du slipper å vente så lenge, siden det heldigvis går to linjer dit du skal og at den andre linjen derfor vil komme hvert øyeblikk. Når du trøster deg med at du bare må vente noen få minutter i det gufne været før t-banen kommer og du kan få varmen i kroppen og komme deg hjemover.

Akkurat da kan du være sikker på at t-banen er 10 minutter forsinket.

Den "nye" journalistikken

Følgende utdrag er hentet fra pensumboka mi i journalistikk:

"Stadig flere redaksjoner legger ut egne hjemmesider på nettet og gjør seg derfor lett tilgjengelig for leserbrev og henvendelser."

På tide med en oppdatering av pensum?

Brukerveiledning

Kjære lesere! (for jeg vet at det finnes noen få av dere, jeg fører nemlig statistikk...)

Denne bloggen har noen fiffige funksjoner du kan ta del i. Med andre ord kan du være med på å forme min blogg! (*fanfare!*) Det ene muligheten er kommentar-funksjonen (nå kjent som "x mener noe") der du kan legge inn dine ærlige synspunkt eller spørsmål om bloggen min. Fyr løs!

Den nye og til nå uoppdagede finessen er prateboksen, som befinner seg på høyre side av skjermen. Denne innbyr til uformell kommunikasjon, det er nemlig en boks der man kan skrive inn sine umiddelbare tanker og følelser. Fantastisk, eller hva?

Ikke føl deg presset til å skrive nøye gjennomtenkte intellektuelle resonnementer, det må jo stå i stil til resten av innholdet her. Skriv noe morsomt, noe dumt, noe uvesentlig eller noe koselig - det er opp til deg! Og for deg som syns det er vanskelig å finne på noe på egenhånd, har jeg laget noe ferdig til deg. Klipp ut, tilpass og post!

Denne bloggen er merkelig/kjedelig/urteit/morsom/interessant/triviell/middelmådig/
navlebeskuende/fantastisk/kul/uoriginal/saklig (stryk det som ikke passer)

Du er rar/dum/morsom/flink/teit/uinteressant/smart/uforståelig (stryk det som ikke passer)

Jeg havnet her ved et uhell og kommer aldri igjen/jeg havnet her ved et uhell og gjør det gjerne igjen/jeg gikk inn her av egen fri vilje og nå angrer jeg/jeg gikk inn her av kjedsomhet og det er mulig at jeg kommer tilbake en annen gang jeg kjeder meg/jeg er nysgjerrig og gikk inn her i jakt etter saftig sladder, men ble veldig skuffet/jeg er forvirret og vet ikke hvorfor eller hvordan jeg havnet her (stryk det som ikke passer)

Fortsett å blogge/ikke fortsett å blogge/jeg bryr meg ikke om du fortsetter eller ikke (stryk det som ikke passer)

Ris, ros og saftige fornærmelser tas i mot med takk!

MacTasty

Alt er mye penere på en Mac. Bloggen min for eksempel. Der PC-versjonen ligner et ferskt morratryne, ser bloggen nysminket og festfin ut på en Mac. Alt blir vakrere på en Mac, akkurat som om den har et innebygd skjønnhetsfilter. Selv om forskjellene ikke er enorme, er det detaljene som gir det lille ekstra.

PC-versjonen er liksom litt fillete og slitt...
...mens på Macen blir den smooth og fin...

Så til alle mine PC-brukende lesere: Beklager! An Apple a day osv.

Småtteri

Jeg liker de små tingene. I hovedstaden er det mye å smile av. Dette er noen av tingene som har gjort den grå hverdagen litt lysere de siste dagene:

- En afrikaner med rosa topplue
- At butikkekspeditøren gav meg verdens største bærepose selv om jeg hadde kjøpt en liten ting, bare fordi posen var så fin
- En tigger som satt på gata med et stort skilt der det stod: "Jeg er norsk"
- Å hilse på en ukjent nabo
- Synet av en gammel mann med hatt som røkte pipe mens han kjørte bil
- Å få sjokolade av en kollega
- En gammel dame som klappet meg på skulderen og sa: "Du var så søt!"
- Ny farge på sofaputene
- Lukten av nyvaskede klær, som siver ut fra kjelleren i blokka der jeg bor


"Husk at det skal lite til for å skape et lykkelig liv."
Marcus Aurelius

I'm a mac!

Mørkemenn

Møtet med Oslo kunne fort blitt et saftig kultursjokk for en landsens jente som meg. Jeg er oppvokst i de dype Bambleskoger, milevis fra kebabsjapper, kollektivfelt og t-baner. Men tross den manglende erfaringen med borettslag og taxikøer og det faktum at jeg har delt nabolag med elg, rev og rådyr, gikk overgangen relativt glatt. Hvertfall så lenge det er lyst ute.

Mangel på naboer og gatelys har lært meg til å ikke være redd for mørket. I stedet er jeg en smule folkesky. Særlig om kvelden. For jeg er jo bare vant til å treffe elg etter mørkets frembrudd.

Heldigvis er hjernen min utstyrt med en automatisk forsvarsmekanisme når jeg møter mennesker i mørket. Min første refleks er selvfølgelig å tenke at dette er en overfallsmann som kommer til å rane eller voldta meg. Du hører jo så mye rart om storbyen når du bor på landet. Men hvis det viser seg at personen er en kvinne, blir vedkommende friskmeldt på flekken. Kvinner overfaller jo ikke folk!

På samme måte sørger min livlige fantasi for å uskyldiggjøre de fleste etter mer og mer søkte argumenter. For menn med krøller voldtar jo aldri, og menn med briller er ikke ransmenn. Det er heller ikke menn med handleposer, menn som hører på musikk, menn som bruker refleks, menn som plyster og hvertfall ikke menn som har rød topplue! Det finnes alltid et mer eller mindre skjult tegn på at vedkommende ikke under noen omstendigheter kan være farlig. Eventuelt produserer hjernen min et slikt tegn i selvforsvar. Det er en nødvendighet å vite at menneskene jeg møter er trygge, og nøkkelen ligger i detaljene. Har de menneskelige trekk, som giftering, OL-jakke eller sovesveis, er de heller ikke farlige.

Heldigvis stemmer det hver eneste gang.